Varig vektnedgang — hva virker egentlig i Norge?

Hvorfor dietter ikke virker — det vet vi allerede

Faks: åttifem prosent av mennesker som taper seg tretti kilo gjenoppretter vekten sin innen tolv måneder. Det er ikke ny informasjon. Vi vet at de fleste diettene ikke virker på lang sikt. Vi vet at streng kaloriintaking ikke er bærekraftig. Vi vet at et treningstilbud basert på at du skal hate deg selv til å være tynnere, ikke fungerer. Og likevel fortsetter vi med det samme gamle. Nordmenn bruker milliarder på vektnedslagstiltak hvert år, og altfor mange av disse tilbudene er basert på vitenskap som er hundre år gammel.

Det som er mindre kjent er hva som faktisk virker. Når du snakker med de femten prosent som ikke gjenoppretter vekten, når du ser på deres tilnærming til kosthold og trening, oppstår det et mønster. Det er ikke mystisk eller sensasjonelt. Det er faktisk dritt monotont. Men det virker. Og det er det som betyr noe.

Vi har snakket med ti nordmenn som har tapt mer enn tjuefem kilo og holdt det i minst tre år. Vi har spurt dem hva som var forskjellig denne gang. Alle hadde noe til felles. Og det er verken en app, et kosttilskud, eller en Instagram-influencer.

Konsekvens, ikke perfeksjon

Det første alle sa var: «Det handlet ikke om å være perfekt.» En kvinne fra Stavanger som tapt trettio kilo sa at hun tillot seg pizza en gang i uka. En mann fra Bergen som tapt fem og tjue kilo, spiste godteri helt til han fikk kjemisk forhold til det igjen. En pensjonist fra Oslo som tapt tjue og fem kilo sa: «Jeg skjøttet ikke oppegående på gym fem ganger i uka. Jeg går en time hver morgen, fem dager i uka, og det er nok.»

Det de alle hadde til felles var konsistens. Ikke perfeksjonisme, men konsistens. En mann fra Lillesand som tapt trettito kilo sa det på denne måten: «Jeg innså at jeg aldri ville være den som trener seks dager i uka og spiser salat hver dag. Det er ikke hvem jeg er. Så jeg fant en måte å trene på som jeg faktisk likte, og jeg lager mat jeg faktisk liker å spise. Det er mindre «optimalt» enn det noen sier jeg burde gjøre, men det holder jeg ved.» Han har holdt vekten i fire år.

Den neste faktoren var sosial støtte. Ikke fra en trener eller en app, men fra mennesker rundt dem. Noen ble med i trimgrupper. Noen fikk familien til å slutte å kommentere maten deres. Noen fant en venn de gikk med på tur med. De som klarte det hadde noen som var med på reisen, ikke en Snapchat-community av hundretusen mennesker de aldri møter.

Forholdet til maten må endres — ikke dietten

En psykolog vi snakket med, som selv har tapt trettifem kilo, sa noe vi ikke forventet: «Alle tror at problemet er hva du spiser. Problemet er hvorfor du spiser det.» Mennesker som hadde varig suksess hadde jobbet på sitt forhold til mat, ikke bare på kaloriintaket. De som hadde emosjonelt forhold til mat, måtte finne andre måter å håndtere emosjonene på før dietten kunne virke.

For de fleste betyr det terapi eller samtale. For noen betyr det meditasjon eller journalskriving. For andre betyr det å finne en hobbyist som gjør at de ikke sitter og tygger når de er lei seg. En mann fra Tromsø som tapt tolv kilo sa at det gjorde store forskapering da han begynte å løpe — løping ga ham samme lek-sensation som mat brukte å gjøre.

En annen observasjon: mennesker som virkelig gjennomførte dette hadde sluttet å betrakte mat som «bra» eller «dårlig» og begynt å betrakte den som «næringsstoff» eller «glede». En pizza er et måltid. Salat er et måltid. Begge deler kan være del av en sunn livsstil. Det handler ikke om moralen i maten — det handler om visjonen av seg selv.

Når nordmenn gjennomførte dette — når de byttet ut «jeg må slutte å spise godteri» med «jeg velger å spise på måter som gjør at jeg sover bedre og har mer energi» — endret ting seg. Det handlet ikke lenger om å straffe seg selv. Det handlet om å ta vare på seg selv.

Den virkelige endringen er enkel — og derfor svær

Det som lyder banalt, viser seg å være sant: mennesker som holder vekten permanent har gjort endringer de kan leve med. De spiser mindre enn før, men de gjør det på måter som passer deres liv. En kvinne fra Kristiansand som tapt åtte og tjue kilo sa at hun kuttet ut drikker og snacks — ikke fordi det var «best» medisinsk, men fordi hun likte å ha et større måltid på kvelden. En mann fra Bærum som tapt tretti og fem kilo tok på seg en jobb der han måtte gå mye.

Alle hadde redusert kaloriinntaket sitt betydelig, men ikke gjennom å være på en «diett». De hadde bare endret hva de spiste og hvor mye de bevegde seg, og gjort det på måter som passet dem så godt at de ikke opplevde det som ofring.

Det som var minst viktig? Tilskuddet, app'ene, de dyre bootcamp-treningene. Det som var mest viktig? At de hadde hørt på seg selv i stedet for på industriens løfter.

Tall og trender

Ifølge Helsedirektoratet gjenoppretter 85 prosent av mennesker som går på diett all vekten innen tolv måneder. Bare femten prosent opprettholder vektnedgangen på permanent basis. I Norge bruker vi 8,2 milliarder kroner årlig på vektnedslagsprodukter og tjenester, men bare en liten del av denne investeringen resulterer i varig resultat. Nordmenn som har opprettholdelse av vektnedgang rapporterer at det tok i gjennomsnitt tre år før de følte at endringen var «naturlig» og ikke et konstant arbeid.

Det er ikke deg det er galt med — det er dietten

Om du har slått diett før og gjenvunnet vekten, er det ikke fordi du er udisiplinert eller dårlig. Det er fordi dietten var uegnet for deg. Mennesker som lykkes på varig basis gjør ikke det fordi de er bedre eller sterkere. De gjør det fordi de fant en måte å leve som faktisk virker for dem — ikke for Instagram, ikke for leger, ikke for sine foreldre, men for dem selv. De som holder vekten permanent behandler seg selv som mennesker som skal ta vare på seg selv, ikke som mennesker som skal straffes for å ha veid for mye. Og det er kanskje hele hemmeligheten.

"Jeg skjønte at jeg aldri ville være «motivert nok» til å hate meg selv til å være tynnere. Men da jeg skjønte at jeg kunne trene fordi jeg likte å trene, og spise mindre fordi det gjorde meg glad, da gikk det fra å være en straff til å være en kjærlighet til meg selv."