Slik er det å være viltforvaltningsmann i Østlandet

I frontlinjen for vanskelige avgjørelser

Klokken halv seks om morgenen sitter Knut Kristensen på kontoret sitt i Innlandet. Foran seg ligger rapporter om rovdyr, kartutklipp og mailkorrespondanse fra ulveaktivister, gårdbrukere og politikere. Som regionleder for viltforvaltning håndtakker han både rovdyrpolitikken og oppgaver rundt hjortevilt, elg og andre arter.

Vi besøker ham på kontoret og ber ham dele både historiene som holder han vaken om natta og de små seierene som gjør jobben meningsfull.

Fra ulve til elg – en typisk dag

Dagen starter med telefonsamtale fra gårdbruker. To lam er funnet drept, og grunneieren mener det er ulv. Knut må vurdere sporene, området og historikken. Han drar selv ut for å dokumentere alt.

Etterpå er det møte med jegerlaget om elgbestandene og årets hjortejakt. Knut må balansere mellom «vi vil ha mer elgkjøtt» og «vi trenger færre elger for å spare skogen». Ikke alltid populære avgjørelser.

Ved lunsjtid møte med Miljødirektoratet om rovdyrpolitikken nasjonalt. Ulven er hottest tema, og Knut må forklare lokale frustrasjonene til folk som sitter hundrevis av kilometer unna.

Tall og trender

Viltforvaltning endres av klimaendringer som påvirker dyrs vandring og habitat. Ulvebestanden i Skandinavia ligger rundt 80 individer. Samtidig har landbrukssamfunnet mindre tillatelse for tap av husdyr enn før – både økonomisk og psykologisk.

Balansering av ulike verdier

Naturvernere mener han er for hard mot rovdyrene, gårdbrukere mener han prioriterer naturen for høyt. «Jeg prøver å se både og,» sier han. «Vi trenger ulv i økosystemet – vitenskapelig fakta. Men vi må også ha lønnsom drift.»

Knut driver selv småbruk og jakter. Han skjønner begge sider med magen og hjertet, ikke bare hodet. Det gjør jobben vanskeligest – men muligens mer relevant.

Håp om nye løsninger

Knut tror flere områder kan få større rovdyrbestander dersom man skjønner at det trenger ressurser. Prøveprosjekter med kompensasjonsordninger og beitegjerde har vist lovende resultater.

Det som må til er å slutte å behandle dette som ideologisk krig. Vi må sette ned arbeidsgrupper og finne pragmatiske løsninger som ikke gjør hele befolkningen sint.

Knut Kristensen – viltforvaltningens ansikt

Viltforvaltning er ikke en fagstilling – det er en menneskestilling. Knut må være biolog, diplomat, jordbruksforståelse, politiker og empatiker på samme tid. Uten mennesker som Knut som forstår både naturen og menneskets behov, ville konflikten bli enda større.

"Hvis jeg ikke hadde bodd her, hadde jeg aldri forstått frustrasjonen. Og hvis jeg bare var gårdbruker, hadde jeg aldri sett ulven som noe annet enn problem. Det er kombinasjonen som gjør jobben mulig."