Vindsurfing og kiting — slik er det å fly over vannet

Når vinden blir din beste venn

Det første jeg gjorde denne morgenen var å sjekke værmeldingen og Windy-appen. En nordvestlig bris på 12–16 knop over Jøa, med bølger på omtrent 1,5 meter. Perfekt. Jeg kastet utstyret mitt i bilen og kjørte ut til Stavanger med et smil jeg ikke kunne kontrollere.

Vindsurfing og kiting handler ikke bare om å flytte omkring på vannet. For oss som gjør det — og ja, for mange av oss er det en slags besettelse — handler det om å være en del av naturens kraft. Når du står på brettet ditt og holder masten fast mens vinden fyller seilet, og du begynner å glide over vannet med farten av en motorsykkel, er det en følelse som ikke kan beskrives fullt ut.

Det er frihet. Det er fare. Det er presisjon. Det er spillemani. Alt på en gang.

Tall og trender

Vindsurfing og kiting er raskt voksende idretter i Norge. Her er noen tall som reflekterer den:

Vindsurfing — barndomsminner møter ekstrem-sport

Jeg startet med vindsurfing for 15 år siden, etter å ha sett en video av en profi som gjorde en monsterbigslide nedover en 4-meters bølge. Jeg tenkte, 'Jeg må gjøre det.' Det tok meg tre år før jeg engang kunne gå opp på brettet uten å falle av. Det tok ytterligere fire år før jeg kunne 'vuelta' eller håndtere bølger høyere enn 2 meter.

Det vanskeligste ved vindsurfing er balansen. Du må koordinere armer, ben, vekt, vindkraft, og bølgemomentum — alt på en gang, mens du prøver å ikke falle av i iskald vann. Men når det endelig 'klikker' — når kroppen din lærer bevegelsene intuitivt — er det som å lære å danse.

De beste vindsuriferne jeg kjenner er ikke de største eller sterkeste. De er mennesker som forstår vinden, som kan lese vannmønstrene, og som har gitt seg selv år på år av praksis for å mestre håndteringen av utstyret. Det er en idrett som krever både fysisk styrke og mental presisjon.

"Vindsurfing lærte meg tålmodighet. Du kan ikke tvinge vannet eller vinden — du må samarbeide med dem."

Kiting — når parakuten møter brettet

Jeg var skeptisk til kiting i starten. En gigantisk drage som holder deg på vannet? Virket for farlig, for uforutsigbar. Men så møtte jeg Stig, en kiter fra Boknafjorden som prøvde å få meg til å forstå. 'Kiting,' sa han, 'er som å danse med en elefant. Hvis du skjønner elefanten, er det vakker. Hvis du ikke gjør det, blir du trampet.'

Det han mente var at en kitedrage kan være veldig stor kraft — opptil 5 000 pund hvis du bruker en 15-kvadratmeter drage i 20 knops vind. Men hvis du forstår hvordan den fungerer, hvordan å kontrollere den, blir hele tingen en elegant dans.

Kiting har virkelig blomstret de siste tiårene. Det krever mindre fysisk kraft enn vindsurfing, og du kan komme i gang på noen uker i stedet for år. Men den høye leggekostnaden — en fullstendig kit koster 3 000–5 000 kroner — gjør det fortsatt ganske eksklusivt sammenlignet med vindsurfing.

Kulturen som bygges omkring vinden

Det vi ikke ofte snakker om når vi snakker om vindsurfing og kiting, er kulturen som bygges omkring det. På Jøa eller Boknafjorden på en god vinddag, kan du finne mennesker fra alle aldre, fra alle yrker. Du kan finne pensjonister som har dratt siden 1980-tallet, profesjonelle atleter, og barn som nå lærer under foreldrene sine.

Det er en slags kamerat-bånd som bygges når du deler en opplevelse så intenst som dette. Når du ser noen som kvier seg med sin kit, stopper du og hjelper til. Når været blir for dårlig, sitter du på stranden og drikker kaffe med dine venner og gjester.

Det er også en stor fokus på sikkerhet og miljø. De fleste klubber understreker miljøvennlig praksis — aldri etterlate utstyr på stranden, respektere naturen, og sikre at du alltid bruker en vest og er trygg rundt andre mennesker.

Søk etter den perfekte dagen

For de av oss som er såret for alltid av vindsurfing og kiting, er det en konstant søk etter den perfekte dagen. Den dagen når vinden blåser fra riktig retning, når bølgene er perfekte, når du kan kjenne hver bølge, hver vindgusting som en musikknotat.

Jeg har hatt et par slike dager. En gang på Jøa med en 15-knops sørlig vind og 2-meters bølger som rullet inn som en metronom. En annen gang var jeg alene på et stille sted utenfor Karmøy, der jeg kunne surfe hele dagen uten å se et menneske.

Det er disse dagene som holder oss kommet tilbake. Det er ikke alltid om å sette nye rekorder eller å gjøre større tricks — det er om å finne en form for flow, en tilstand der du og vannet er en. For meg, og jeg tror for mange andre, er det nærmeste vi kommer til å forstå hva det betyr å være levende.