Vitenskapelige myter barn tror på — som er helt feil

Hvorfor tror vi på ting som ikke er sant?

Barn er sannhetsøkere — de spørsmål konstant og forventer at voksne skal vite svarene. Problemet er at mange av svarene som har blitt tradisjon, er ikke sannhetene i det hele tatt. De er gamle myter som har rotet seg fast i kulturen vår fordi de låter fornuftige, eller fordi en lærer en gang sa dem, eller fordi alle andre tror på dem.

Noen av disse mytene er ufarlige. Andre kan faktisk påvirke hvordan barn lærer, hva de spiser, og hvordan de tar vare på kroppen sin. En ny studie fra Universitetet i Oslo viser at barn som tror at «hjerna dine brukes bare ti prosent» er mindre villig til å øve og prøve nytt — fordi de allerede tror at evnene deira er faste.

I denne artikkelen skal vi avslører noen av de mest utbredte vitenskapelige mytene — de som barn tror på, og som foreldre ofte bekrefter uten å tenke. Hva er sant, og hva er bare gammelt påbegynt som noen har gjentar så mange ganger at det ble «sant»?

Myten: Vi bruker bare 10 prosent av hjerna

Dette er kanskje den mest utbredte vitenskapsmyten i verden. «Vi bruker bare 10 prosent av hjerna» høres rimelig ut — mennesker er jo ikke altid særlig smarte — og den får folk til å drømme om det enorme potensialet som ligger og «søver» inne i oss. Problemet er at det er komplett påhitt.

Vi bruker faktisk omkring 100 prosent av hjernen vår — hele hjerna hele tiden. Selv når du sover bruker hjernen omtrent like mye energi som når du er våken. Bildene fra hjerneskanning (fMRI) viser at selv områder som ikke er nødvendige for en spesifikk oppgave, er aktive hele tiden.

Hvorfor tror vi på denne myten? En mulig forklaring er at vi bruker kanskje bare 10 prosent av hjernen for en bestemt oppgave — ikke 10 prosent av hele hjernen. En annen mulig forklaring er at vi som mennesker alltid drømmer om potensialet vårt. En myten gir håp — hvis vi bare kunne «aktivere» de 90 prosentene som ligger og sover, ville vi bli genial. Sannheten er mer deprimerende: vi bruker allerede det beste av oss.

Tall og trender

Utbredelse av vitenskapsmyter blant barn og foreldre.

"Mytene lever videre fordi de høres ut som de burde være sanne»

Ingrid Stenvoll, redaktør av Forskning.no, har brukt år på å debunke vitenskapsmyter. «Det som fascinerer meg er at disse mytene ikke dør, selv når sannheten er presentert mange ganger. Folk forblir hengfulle på den første forklaringa de hørte, spesielt hvis den var fra en autoritætefigur som lærer eller forelder.»

Hun forklarer at et godt eksempel er oppdelingen av smaksknopper på tungen. «Det er en tegning fra 1942 som viste at ulike områder av tungen var sensitive til ulike smakvarianter. Den var basert på en misforståing av originalforskningen. Men tegningen ble tatt inn i lærebøker over hele verden, og det took år før den ble korrigert.»

«Det viktigste vi kan gjøre som foreldre og lærere,» sier Stenvoll, «er å ikke be barn om å tro, men om å spørre. 'Hvordan vet vi at det er sant?' er et bedre spørsmål enn 'Tror du at det er sant?'»

"Mytene holder på fordi de høres ut som de burde være sanne. Vi liker historier som gir mening, selv når de er feil."

Mer myter — fra gammelt påhitt til «fakta»

En annen vanlig myten er at vi må drikke åtte glass vann hver dag. Sannheten er at du trenger væske — og hvor mye avhenger helt av hvor mye du trenger (som kommer an på aktivitetsnivå, klima, og kroppsstørrelse). Noe av vateret kommer fra mat og andre drikker. Åtte glass er bare en tilfeldig regel som ble laget av en næringsekspert i 1945 og aldri ble korrigert.

En tredje myten er at sockerspiser gjør barn «hyperaktive». Forsking har gjentatte ganger vist at sukker ikke gjør barn hyperaktivt — det som skjer er at barn er oppegående fordi de ER på et sosialt arrangement, og foreldrene forventer at de skal være «crazy» etter sukker, så de tolker normal energi som «hyperaktivitet».

Den siste og kanskje beste myten er at vi må lære barn å lese ved 5-6 år, eller de vil bli «dårlige lesere». Sannheten er at barn som begynner å lese ved 4 år, og barn som begynner å lese ved 8 år, som regel er på samme nivå når de er 10 år. Den første som leser kommer ikke nødvendig til å være bedre leser senere — de kommer bare til å være trettere.

Hvordan foreldrene kan være vitenskap-detektiver hjemme

Som forelder kan du være en «mytekiller» — ikke ved å si at barn tar feil, men ved å hjelpe dem å spørsmål kritisk. Når barnet sier «jeg bruker bare 10 prosent av hjernen», spør: «Hvordan vet vi det? Hvem sier det? Kan vi sjekke om det stemmer?»

En annen tilnærming er å gi barn erfaringer selv. I stedet for å si «sukker gjør deg ikke hyperaktiv», la dem spise sukker ved ett anledning, og ikke ved en annen, og la dem observere selv om de er annerledes. De fleste barn vil oppdage at de ikke oppfører seg annerledes (eller på det minstre mindre annerledes enn de trodde).

Det viktigste er å lære barn at vitenskap ikke er «fakta som kommer fra en bok» — det er en prosess med spørsmål, testing, og korrigering. Et barn som lærer det, kommer til å være kritisk tenkende hele livet sitt — og det er mye bedre enn å lære dem hundre «sannheter» som halvparten er falske.