Voyager-sondene – reisen ut av solsystemet

To små skip på den største reisen

I 1977 sendte NASA to romfartøyer til rommet med en enkel oppgave: fly forbi Jupiter og Saturn, ta bilder, samle vitenskapelig data, og kom hjem. Voyager 1 og Voyager 2 var ikke design for langdistanse – de skulle operere i kanskje fem år maksimalt. Femti år senere er begge sondene fortsatt funksjonelle, sendt vitenskapelig data, og har forlatt solsystemet. De er menneskehetens lengste og fjerneste ekspedisjon.

Voyager 1 er nå 24 milliarder kilometer unna Jorda – så langt at det tar lyset 22 timer å nå oss fra den sonden. Voyager 2 er bare litt mindre langt, men tok en annen rute og har også nådd interstelart rom. Begge sondene bruker så lite energi at deres strøm kommer fra en radioaktiv isotop (plutonium-238) som langsomt mister kraft.

Historien om Voyager-sondene er en historie om menneskelig utholdelse, teknologisk innovasjon, og det evige menneskedraget om å utforske ukjent.

Tall og trender

Det som skulle vare 5 år varte 50

Originaloppdraget var å utforske Jupiter og Saturn, fotografere dem, og måle deres magnetfelt og måner. Men da sondene var ferdige med det, hadde NASA nok data til å fortsette. Voyager 1 ble dirigert mot Uranus, så Neptun – planeter som knapt noen mennesker hadde sett detaljfoto av. Voyager 2 fulgte en annen rute og besøkte også Uranus og Neptun. Dataene fra disse besøkene ga astronomer dekadisk vektor av ny forståelse.

"Voyager-sondene ga oss mer informasjon om ytre planetene enn alt vi visste før kombinert. De var små skip med gigantisk vitenskapelig påvirkning."

Rekord-datere som fortsatt funker

Voyager-sondene bruker prosessorer som er millioner ganger mindre kraftige enn en moderne smarttelefon. Voyager 1s databehandler har 64 kilobyte RAM – en moderne smarttelefon har millioner ganger mer. Likevel opererer sondene perfekt. Ingen moderne satellit ville klare seg med så lite. Det skyldes ekstrem ingeniørkunst og designfilosofi: alt måtte være enkel, robust, og redundant.

Strømmen er det som begrenset deres levetid. Radioisotop-termoelektriske generatorer (RTG) avgir mindre kraft hver år. Plutonium-238 har en halveringstid på 88 år, så den forsvinner langsomt. NASA har måttet slå av instrumenter én etter én for å bevare kraftkonsumptionen. Visse instrumenter har vært av i tiår.

Likevel samler sondene og sender data kontinuerlig. Deres målinger av solvindenets egenskaper, kosmisk stråling, og det interstellare mediet gir astronomer unik innsikt i grensen mellom solsystemet og stjernene.

Det gylne platen – menneskhetens håp

Voyager-sondene bærer hver en gylden plate som inneholder bilder, lyder og musikk fra Jorda – et budskap fra menneskeheten til mulige utenomjordiske sivilisasjoner. Platen inneholder morse-koder for kjemiske elementer, en hilsen fra FN-generalsekretæren, musikk fra Bach til Chuck Berry, og naturlyder fra Jorda.

Sannsynligheten for at en utenomjordisk sivilisasjon noen gang vil finne og tolke Voyager-platen er astronomisk liten. Det kommer til å ta millioner av år for Voyager å nå nærmeste stjerne. Men det symbolske budskapet står sterkt: mennesker tror at vi har noe verdt å dele med universumet.

Carl Sagan, som leddet prosjektet, kalte det en flaskpost kastet inn i det kosmiske havet. Kanskje noen en dag vil finde den.

Mot stillheten – og utover

Voyager 1 og 2 vil fortsette å dra seg gjennom rommet i århundrer og millennium framover. De vil langsomtt og sikkert miste kraft til plutonium-238 er helt brukt – for omkring år 2036. Da vil de bli stille og blind, men de vil fortsette å dra seg gjennom rommet med en hastighet på omkring 17 kilometer per sekund, for alltid.

Det er noe poetisk ved tanken på det: to små skip, bygget av mennesker, som sendt på en endeløs reise gjennom universet. De ville overleve menneskeheten, planetene, og muligens solen selv. De vil dra gjennom rommet langt etter alt vi kjenner er borte.

Voyager-sondene representerer menneskehetens evne til å bygge noe som varer, å visjonere inn i det ukjente, og å håpe at vårt budskap kan nå noen, et sted, en gang.