Voyager-sondene i 2027

Fem tiår på havet av stjerner

Voyager 1 og Voyager 2 er menneskehetens mest ambisiøse interplanetariske ekspedisjoner noensinne. Sendt ut fra Cape Canaveral i sommeren 1977, var deres opprinnelige oppdrag beskjeden: å utforske Jupiter og Saturn, og deretter være ferdige. I stedet har de blitt menneskehetets utsendte til stjernene, og i 2027 er de fortsatt operative — nesten 50 år senere.

Det er nesten usannsynlig at disse sondene fortsatt fungerer. De ble designet for en misjon som skulle vare 5 år, med elektronikk basert på 1970-tallsteknologi. Allikevel sender de fortsatt data tilbake til NASA hver dag, fra en avstand så stor at lyssignalet bruker over 20 timer på å nå Jorden.

Miraklet ved gammeldags ingeniørkunst

En Voyager-sonde har omtrent like mye datakraft som en moderne Ti-83 grafkalkulator. Likevel har de navigert solsystemet, sendt spektakulære bilder tilbake og gjort vitenskaplige funn som endret vår forståelse av planeter og deres måner. Denne effektiviteten skyldes at NASA-ingeniørene på 1970-tallet måtte være mindbløftede i sin kreativitet.

Hver sonde veier omkring 820 kg og er drevet av radioisotopiske termoelektriske generatorer — små atomreaktorer som konverterer varme fra radioaktiv plutonium til elektrisitet. Dette valget var genialt: sondene er for langt vekk til å bruke solpaneler, og batterier ville gått tom for lenge siden. I 2027 er disse systemene fortsatt fungerende, om enn med gradvis synkende kraft.

Den mest bemerkelsesverdige delen av Voyager-designet er kanskje det som er uregistrert: redundans. Alt kritisk system har backup-systemer. Når en radiomottaker sluttet å fungere på Voyager 1 i 2002, hadde NASA en backup klar. Denne filosofien om redundans har holdt sondene i live gjennom fem tiår av rom.

Nå nærmer vi oss det siste grenseland

Voyager 1 kryste heliopausen — grensen mellom solens påvirkning og det interstellare rommet — i 2012. Voyager 2 gjorde det samme i 2018. Dette var øyeblikk av enorm vitenskapelig betydning. Heliopausen er der solvindens tetthet faller til null, og det interstellare mediet tar over.

I 2027 har begge sondene vært i det interstellare rommet i flere år. De måler fortsatt energetiske partikler, magnetiske felt og plasmatetthet, og de sender denne informasjonen tilbake til Jorden. Vitenskapsmennene ved NASA strekker seg etter hver datapakke som kommer inn, fordi de handler om et miljø som mennesker ennå bare kan observere fra avstand.

Voyager 1 beveger seg med omkring 17 kilometer per sekund relativt til solen. Med denne farten ville det ta henne rundt 73 000 år å nå Proxima Centauri, den nærmeste stjerna. Men hun vil aldri komme dit. I løpet av noen få tiår, når plutonium-genratorene endelig bruker seg opp, vil hun bli stillestiende, en slags tidskapsule som flyter gjennom kosmos med menneskers navn på.

Tall og trender

Voyager-sondene har gitt oss et helhetsbilde av det ytre solsystemet og de første historiske målingene fra det interstellare rommet.

En stemme fra det ukjente

Voyager-sondenes reise er også en hommage til menneskhetens trang til å utforske. På hver sonde ble det lastet inn en gylden skive med lyder og bilder fra Jorden — en melding til eventuelle utomjordiske sivilisasjoner.

"Jeg tror det er en mulighet for at man en dag finner disse sondene. Selv om sannsynligheten er liten, så lager vi jo denne meldingen fra menneskeheten."

En arv som varer evig

Voyager 1 og 2 er nå offisielt på låne tid. Plutonium-genratorene vil ikke holde evig, og strømmen vil gradvis minke. NASA forventer at datasenderen vil få til å fungere til rundt 2030 eller så, men sensorer vil fungere lenger. Etter det vil de bare fortsette å falle gjennom det interstellare mørket, stille og mørkt.

Men selv når de blir stille, vil de fortsette å være menneskehetens utsendte til stjernene. De er de eneste objekter som mennesker har laget som vil overleve jorden selv. I løpet av millioner av år, når våre navn og historier er glemt, vil de to små gullne disker fortsatt bære sannheten om at det fantes et slikt sted som Jorden, og mennesker som kjemp.