Voyager-sondene: Menneskehetens sendebud

Menneskehetens ytterste postbud

Den 5. september 1977 skyter NASA to romfartøyer ut mot det ukjente: Voyager 1 og Voyager 2. Oppdraget var enkelt – studere Jupiter og Saturn, så vend hjem. 50 år senere er de fortsatt der ute – ikke engang nærheten av å vende hjem. Voyager 1 har forlatt solsystemet og flyr nå gjennom det interstellare rommet. Voyager 2 ikke langt etter. De er menneskehetens ytterste posisjoner i universet – våre radiosendt sendebud som kanskje en gang skal møte intelligent liv på en fjern stjerne. Og selv fra miliorder kilometer unna, sender de fremdeles data tilbake til jorda. Det er ikke bare vitenskap – det er drama, eventyr, og et monument over menneskelig dristighet.

Grand Tour av de ytre planetene

Oprindelig skulle Voyager-misjonene vare 4 år. Men planetene stod opp i en særlig konstella i 1977 som bare skjer hvert 176. år. NASA oppfatter muligheten til å bruke disse gravity-assistansene til å seile fra planet til planet – en såkalt 'Grand Tour'. Voyager 2 ble sendt 16 dager før Voyager 1, slik at den skulle ankomme Saturn før sin søster. Menneskene gjorde beregninger på datamaskiner som var mindre kraftige enn en moderne smarttelefon. Og likevel fant de, basert på Newtons lover og Keplers regler, en vei som tok sondene forbi Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun. Hver møte forbløffet forskerne – nye måner, storm på Jupiter som kunne inneholde flere Earther, ringer omkring Saturn og Uranus som aldri var observert før.

Årtiende med vitenskapelig skatt

Voyager-sondene har sendt tilbake hundrevis av gigabyte med data. Bilder av planetenes støtter, målinger av magnetfelt, analyse av partikler i solvinden. Alt dette har revolusjonert vår forståelse av solsystemet. Og det var bare starten. I de følgende tiårene har Voyager-dataene gitt oss vitenskapelig funn som fortsatt publiseres i toppfagblader. Noen av bildene – som de ikoniske bildet av 'Pale Blue Dot', som viser Jorden som en liten flekk av lys 6 milliarder km unna – har gjort tematisk påvirkning på menneskeheten. De minner oss på hvor liten vi er. Voyager har også sendt detaljerte målinger av grensen mellom solsystemet og det interstellare rommet – et område mange ikke engang visste eksisterte.

Tall og trender

Voyager-sondene er fortsatt operative og sender data. Selv om kommunikasjonen blir svakere for hvert år, er ingeniørene på NASA påvist i å opprettholde kontakt så lenge som mulig.

Melding til framtiden

På hver Voyager-sonde er det et Golden Record – en grammofonplate med lyd og bilder fra Jorden. Det er musikk av Bach og Beethoven, naturlyder fra jorda, hilsener på 55 språk, og instruksjoner på hvordan avta platen – hvis noen noensinne finner den. Det er menneskhet sitt brev til en uvisst framtid. Sjansen for at noen finner Voyager er astronomisk liten – solsystemet er enormt, og avstanden til nærmeste stjerne er så stor at selv ved Voyagers hastighet, tar det 70 000 år. Men hvis noen gjør det, vil de vite at vi var der – at vi drømte, og at vi sendte vår musikk og vår hilsen ut til det ukjente.

En interplanetarisk hilsen

"Voyager er ikke bare en romfartøy – det er et symbol på menneskelig nysgjerrighet. Vi ønsket å vite hva som var der ute, så vi sendte våre sendebud."