Wicca vs. norsk trolldom: Heksebusiness og folkemagi i vår tid

Heksene er tilbake — og de driver nettbutikk

Fra å være et skjellsord og en dødsdøm gjennom århundrer har ordet «heks» gjennomgått en av de mest spektakulære rehabiliteringene i vestlig kulturhistorie. I dag finnes det nettbutikker som selger månekrystaller og heksekost i hundrevis, Instagram-kontoer med millioner av følgere dedikert til ritualer og trolldomsoppskrifter, og podcaster der seriøse utøvere diskuterer den finstilte forskjellen mellom en forbannelse og et beskyttelsesamulett. Fenomenet er globalt, men det tar ulike former — og skillet mellom de to store tradisjonene, den internasjonale Wicca-bevegelsen og den norske og nordiske trolldomstradisjonen, er mer dyptgripende enn mange tror. Denne artikkelen ser nærmere på de to retningene, hvem som praktiserer dem, hva de faktisk tror på, og hvilken industri som har vokst frem rundt dem.

Å snakke om «hekser» i 2025 er å snakke om en massebevegelse med en stadig voksende kommersiell infrastruktur. Tall fra den amerikanske markedsanalysebyrån Grand View Research anslår at det globale markedet for «metaphysical products» — altså krystaller, tarotkort, ritualprodukter, bøker og onlinekurs med spirituell eller magisk tematikk — passerte 2,1 milliarder dollar i 2023, med forventet vekst på over 10 prosent årlig frem mot 2030. I Norge er markedet naturlig nok langt mindre, men veksten er like tydelig: Et kjapt søk på Facebook-grupper for «hekser i Norge» eller «nordisk sjamanisme» gir dusinvis av aktive grupper med til sammen titusenvis av medlemmer. Mellom disse gruppene finnes det store kulturelle og filosofiske forskjeller — og ikke minst ulike syn på hva trolldom egentlig er.

Fra hemmelig orden til verdensomspennende bevegelse: Wiccas opprinnelse

Wicca er, til tross for romantiske fortellinger om urgamle heksetradisjoner, en relativt ung religion. Den ble grunnlagt — eller mer korrekt: sammenstilt og offentliggjort — av den britiske sivilingeniøren og okkultisten Gerald Brosseau Gardner på 1950-tallet. Gardner hevdet å ha blitt innviet i en hemmelig heksekult på 1930-tallet, men de fleste akademikere i dag er enige om at han i stor grad skapte tradisjonen selv, ved å blande elementer fra frimureri, Aleister Crowleys Thelema-filosofi, antropologen Margaret Murrays feilaktige teori om en paneuropeisk heksekult, samt folkloristiske elementer han plukket opp gjennom reiser og lesning. Resultatet var likevel en kohesiv, livsbejaende og gjennomtenkt religiøs praksis som fant bred gjenklang blant søkende sjeler i etterkrigstidas Storbritannia.

Wiccas store gjennombrudd kom da dikteren og heksen Doreen Valiente ble Gardners høyprestinne på 1950-tallet. Valiente ryddet opp i mye av det hun opplevde som Crowley-plagiater i Gardners ritualtekster, og bidro med vakker, poetisk liturgi som fortsatt brukes av wicca-coven verden over. Etter hvert oppsto det ulike grener: Gardneriansk Wicca — tro mot Gardners opprinnelige system — Alexandriansk Wicca grunnlagt av Alex og Maxine Sanders på 1960-tallet, og etter hvert et utall eklektiske retninger der enkeltpraktiserende bygger sin praksis uten formell innvielse. Den viktigste ideologiske arven fra Gardner er dualitetstanken: Wicca tilber en Gudinne og en Gud, og ser magi som en naturlig del av kosmos snarere enn som et brudd på naturens orden. Det er denne tilgjengeligheten — det faktum at du kan praktisere alene hjemme uten å søke opptak i et lukket tempel — som har gjort Wicca til en av de raskest voksende religiøse bevegelsene i den engelskspråklige verden siden 1980-tallet.

Tall og trender: Heksebevegelsens globale og norske omfang

Det finnes få harde data om heksebevegelsens omfang, siden mange praktiserende unngår offentlige registre og spørreundersøkelser. Pew Research Centers store religionsundersøkelse fra 2014 antydet at omtrent 1,5 millioner amerikanere identifiserer seg som wicca eller pagan — et tall som sannsynligvis har vokst betraktelig siden da, særlig blant yngre kvinner. I Skandinavia er det gjort lite systematisk forskning, men norske universitetsbiblioteker rapporterer om kraftig vekst i utlån av bøker om norrøn mytologi og magi, og Nasjonalbiblioteket har dokumentert økt interesse for digitaliserte kilder om norsk folkemagi. Sosiale medier har vært den store akseleratoren: emneknaggen #WitchTok hadde i 2024 over 35 milliarder visninger på TikTok alene, noe som vitner om en kulturell strøm med bemerkelsesverdig rekkevidde.

Galdr, seiðr og kjerringmagi — den norske arven

Norsk og nordisk trolldom er ikke én ting, men en hel rekke overlappende tradisjoner med røtter som strekker seg tilbake til jernalderen og vikingtiden — og som aldri ble helt borte selv under kristendommens lange dominans. Den norrøne magitradisjonens to viktigste søyler er galdr og seiðr. Galdr er sang- og vokalbasert magi — bruk av runer, besvergelsesstrofer og kraftlyd for å påvirke virkeligheten. Seiðr er mer transe- og reisbasert: utøveren, kalt völven, falt inn i en endret bevissthetstilstand der hun kunne spå, påvirke skjebner og kommunisere med naturvesener og de døde. Völven var en respektert og fryktet skikkelse i det norrøne samfunnet — ikke ulik sjamaner i andre urfolkskulturer — og hennes opptredener er beskrevet i sagalitteraturen med en ærbødighet som sier mye om hvilken makt disse kvinnene besatt.

Men den folkelige magitradisjonens faktiske kontinuitet gjennom middelalder og tidlig moderne tid er vel så fascinerende som vikingtidskildene. Norske bygder hadde sine kloke koner og kloke menn — det vi på engelsk kaller «cunning folk» — som tilbød tjenester som å kurere sykdom, finne tapte gjenstander, beskytte mot onde øyne og bryte forbannelser. Disse praktiserende trakk på en blanding av kristne bønner og formler, norrøne elementer, naturkunnskap og rent praktisk lærdom overlevert fra generasjon til generasjon. Norsk trolldomslitteratur er bevart i det som kalles svartebøker — håndskrevne samlinger av formler, oppskrifter og ritualer som ble kopiert og sirkulert fra bygd til bygd. Den mest kjente norske svarteboka, Cyprianus, eksisterte i hundrevis av varianter og ble av mange regnet som «det farligste objektet du kunne eie» — noe som selvfølgelig bare økte dens tiltrekningskraft betraktelig.

Akademisk forskning på norsk folkemagi har blomstret de siste tiårene og fått en solid plass i norsk kulturhistorieforskning. Professor Ørnulf Hodne ved Universitetet i Oslo har dokumentert den norske trolldomstradisjonen grundig, og yngre forskere som professor Rune Hagen ved UiT Norges Arktiske Universitet har spesialisert seg på trolldomsprosessene — hekseforfølgelsene som kostet hundrevis av norske kvinner og menn livet på 1500- og 1600-tallet. Interessant nok var ikke offeret alltid den stereotypiske gamle, fattige enken: Norske trolldomsprosesser rammet også menn, unge kvinner og til og med prestekoner. Finnmark hadde en av Europas mest intense bølger av trolldomsforfølgelser, og forskning på dette mørke kapittelet kaster viktig lys over maktstrukturer, kjønn og religion i tidlig norsk moderne tid.

Praksis kontra religion — et grunnleggende skille

Skillet mellom Wicca og norsk trolldom handler ikke bare om geografi og kulturtilhørighet — det handler om hva magi fundamentalt sett er. For wiccanere er magi en integrert del av en religiøs verdensanskuelse med guder, årshjul og etiske retningslinjer. For den norske trolldomstradisjonens utøvere er bildet mer pragmatisk og jordnært, og grensen mellom religion og teknikk er langt mer flytende. Denne distinksjonen er helt sentral for å forstå de to tradisjonene — og den er stadig gjenstand for livlig debatt i norske trolldoms- og heksmiljøer.

"Wicca er en religion, norsk trolldom er en praksis. Det er den viktigste forskjellen folk flest ikke forstår. Wicca gir deg et kosmologi, en gudeverden og en etikk — trolldommen gir deg et verktøy. Du kan bruke trolldommen uavhengig av hva du tror på."

De dypeste skillene: Hva skiller egentlig Wicca fra norsk trolldom?

Wicca er primært en religion. Den har guder — den store Gudinnen og den hornete Guden — et sakralt årshjul med åtte høytider kalt sabbater, et etisk fundament kjent som the Wiccan Rede med kjerneprinsippet «gjer som du vil, men skad ingen», og en teologi om reinkarnasjon og et hinsides kalt Summerland. Norsk trolldom, i sin tradisjonelle form, er ikke en religion — det er en praksis. Du trenger ikke å tro på noe spesifikt panteon for å bruke en runeinnskrift eller resitere en Cyprianus-formel. Trolldommen eksisterte side om side med kristendommen i hundrevis av år, og mange av de kloke mennene og konene som utøvde den identifiserte seg fullt og helt som gode kristne som brukte bønn og forbønn på linje med urter og formler.

Et annet sentralt skille er synet på karmaetikk og konsekvenser av magisk handling. Wicca opererer med trefoldsregelen — det du sender ut i verden, returnerer til deg tre ganger. Dette skaper en innebygd etisk brems mot skademagi og forbannelser, og gjør Wicca til en gjennomgående lysorientert tradisjon der det å skade andre gjennom magi er sterkt tabubelagt. Norsk trolldom har ingen slik regel. Den tradisjonelle norske trollkjerringa var ikke moralsk forpliktet til å bare gjøre godt — hun kunne forbanne like gjerne som beskytte, og betalte prisen i form av samfunnets frykt og mistenksomhet, ikke i form av kosmisk karma. Denne pragmatiske holdningen til magi som et nøytralt verktøy er fremmed for den wiccianske verdensanskuelsen, men helt sentral i de nordiske tradisjonene.

Også i symbolspråk og geografisk forankring er de to tradisjonene svært ulike. Wicca er i sin essens en britisk, middelklassepreget bevegelse med sterke røtter i det edwardianske Englands fascinasjon for det okkulte, og den er internasjonalisert og tilgjengeliggjort gjennom engelsk litteratur og populærkultur. Dens symbolspråk — pentagram, heksekost, sort katt, kjele — er globalt gjenkjennelig fra Harry Potter til Sabrina the Teenage Witch. Norsk trolldom er geografisk forankret i det norske landskapet: i skoger, fjorder, fjell og de lange, mørke vinternettene. Dens vesener er huldre, nøkker, draug og tusser — ikke arketypiske gudinner og guder, men de spesifikke og nysgjærrige skapningene som nordmenn gjennom generasjoner har fryktet og respektert. Å praktisere norsk trolldom er å praktisere innenfor et bestemt landskap og en bestemt kulturell kontekst, noe som gjør tradisjonen vanskeligere å løsrive fra sin geografiske opprinnelse enn den mer internasjonaliserte Wicca.

Heksemarkedet i vekst: Fra urter til onlinekurs og spirituelle retreats

Den kommersielle siden av den moderne hekse- og magibevegelsen er et fascinerende fenomen i seg selv. I Norge har en rekke gründere de siste ti-femten årene bygget opp levedyktige bedrifter med trolldom, folkemagi og beslektede tradisjoner som kjernen. Det finnes nettbutikker som selger alt fra tørkede urter og ritualolje til håndlagde runestaver og spesialtilpassede amuletter. Det finnes kursvirksomheter som tilbyr alt fra helgeintensive om norrøn magi til lange utdanningsforløp i heksekraft og sjamanistisk praksis. Og det finnes konsulenter og healere som møter klienter til fastsatt timepris for å hjelpe med alt fra rådgivning basert på runekast til energiarbeid og rituell rensing av boliger.

En interessant observasjon er at Wicca-tradisjonen og den nordiske trolldomstradisjonen henvender seg til dels til ulike markedssegmenter, men begge tiltrekker seg en voksende kundegruppe av unge kvinner i 20- og 30-årene som søker åndelig forankring utenfor etablerte religioner. Markedsresearchinstituttet YouGov har i undersøkelser funnet at kvinner mellom 18 og 34 år er den gruppen der tiltrekning til alternative spirituelle praksiser vokser raskest i Norden. Noen gründere i dette markedet er pragmatiske om grensegangen mellom «autentisk tradisjon» og «estetisk lifestyle-produkt»: De selger produkter fordi det er lønnsomt, og er åpne om at markedet driver valgene. Andre er dypt engasjert i videreføring av genuine kulturelle tradisjoner og er kritiske til det de ser som faren for kommersiell utvanning.

Den digitale transformasjonen har vært avgjørende for heksemarkedets vekst. TikTok-fenomenet WitchTok har gjort trolldomsestetikken tilgjengelig for millioner av tenåringer og unge voksne som aldri ville funnet veien til en lokal hekcoven. YouTube-kanaler dedikert til norrøn magi og runearbeid teller abonnenter i hundretusener, og norskspråklige kanaler om trolldom, seiðr og galdr har funnet et globalt publikum blant diaspora-nordmenn og norgesfascinerte utlendinger. Nettbaserte kurs om alt fra wicciansk ritualdesign til trolldomsformler fra norske svartebøker finnes tilgjengelig på plattformer som Udemy og Teachable, og Etsy har blitt en viktig salgskanal for norske produsenter av ritualprodukter — der norsk håndverk og estetikk med runo-graverte gjenstander og vikingtidsinspirerte design møter en internasjonal kjøpergruppe som er villig til å betale godt for det autentiske og det håndlagde.

Norsk folkemagi møter det internasjonale markedet

Norsk folklore og trolldomstradisjon har vist seg å ha sterk internasjonal appell, delvis takket være den globale fascinasjonen for vikinger og norrøn kultur. Gründere som har satset på nettopp dette skjæringspunktet — mellom autentisk norsk tradisjon og internasjonal etterspørsel — har funnet et marked de knapt visste eksisterte da de startet. Historien til Sigrid Aas Bergseth er illustrerende for mange norske gründere i bransjen.

"Jeg startet nettbutikken min i 2018, og de første årene handlet det mye om å finne balansen mellom å være autentisk og å være tilgjengelig. Nå selger vi til kunder i 22 land. Folk er sultne på noe ekte, noe rotfast — og norsk folkemagi oppleves som akkurat det."

Nøkkeltall fra heksebransjen

De harde tallene fra heksebransjen er vanskelige å finne, fordi aktiviteten er spredt over mange kanaler og mange aktører opererer uformelt eller under andre kategorier enn «magi». Likevel tegner tilgjengelige data et bilde av en bransje i kraftig vekst, drevet frem av sosiale medier, pandemi-generert søken etter hjemlige ritualer og meningsfullhet, og en generell kulturell rehabilitering av hekse-estetikken fra noe skummelt og farlig til noe fascinerende, frigjørende og identitetsbærende.

Det de faktisk har til felles: Overraskende paralleller mellom to verdener

Til tross for de mange forskjellene deler Wicca og norsk trolldom viktige grunnleggende elementer. Begge legger stor vekt på naturens sykluser — månens faser, årstidenes skifter, solhverv og jevndøgn — og ser i disse naturlige rytmene et grunnlag for rituell praksis og personlig utvikling. Begge anerkjenner at det eksisterer krefter og forbindelser i verden som ikke fanges opp av den materialistiske vitenskapens begrepsapparat, uten at de nødvendigvis er enige om hva disse kreftene er eller hvor de kommer fra. Og begge tradisjonene er, i sin moderne form, sterkt preget av en feministisk impuls: De rehabiliterer og feirer den feminine kraften som patriarkale religioner og samfunn har undertrykt og demonisert gjennom århundrer.

En annen viktig fellesnevner er at begge tradisjonene i dag eksisterer primært i rekonstruert form. Det er ingen uavbrutt kjedeoverføring av kunnskap fra viking-völven til dagens trolldomspraktiker, akkurat som det ikke er noen historisk kjedeoverføring fra middelalderheksene til Gardner. Begge tradisjonene er moderne konstruksjoner som trekker på historiske kilder, arkeologiske funn, folkloristisk materiale og kreativ rekonstruksjon. Dette er ikke nødvendigvis et problem — religion og åndelig praksis har alltid tilpasset seg og utviklet seg i møte med sin samtid — men det er viktig å være ærlig om det, særlig i møte med kommersielle aktører som selger «autentisk gammel tradisjon» til priser som antyder at de sitter på en direkte linje til forfedrenes hemmelige kunnskap.

Begge tradisjonene er i tillegg i aktiv dialog med hverandre, og de fleste moderne norske utøvere av trolldom har et godt kjennskap til Wicca, selv om de velger den nordiske tradisjonen. Det finnes nordisk-inspirerte wicca-retninger der utøvere erstatter keltiske guder med norrøne, og det finnes trolldomspraktikere som fritt låner elementer fra wiccas ritualstruktur og årshjul som praktisk rammeverk. Hybridpraksiser er svært vanlige, og mange norske utøvere identifiserer seg ikke entydig med noen av de to tradisjonene, men bygger sin praksis på tvers av begge — pluss elementer fra sjamanistisk praksis, hoodoo, kvensk og samisk tradisjon, og mye mer. Det pluralistiske og eklektiske er snarere normen enn unntaket i det norske heksemiljøet.

Hvem praktiserer hva — og hvorfor velger de som de gjør?

Demografien for moderne heksepraktiserende er interessant og i rask endring. Historisk ble Wicca særlig populær blant akademisk utdannede kvinner i USA og Storbritannia fra 1970-tallet og utover, delvis fordi det var den eneste etablerte vestlige religiøse retningen som satte Gudinnen i sentrum og eksplisitt kodet seg som feministisk og naturorientert. Den nordiske trolldomstradisjonen fikk sin renaissance fra 1990-tallet, mye drevet frem av folk med interesse for vikingtid og norrøn kultur, og har tradisjonelt hatt en noe eldre og delvis mer mannsdominert kjerne enn Wicca — om enn med mange unntak og med stadig mer kjønnsbalanserte grupper og studiesirkler.

I dag er det imidlertid en yngre generasjon som driver veksten i begge tradisjonene. Unge nordmenn mellom 18 og 30 år utgjør den raskest voksende gruppen av nyinteresserte, og de henter inspirasjon fra en blanding av TikTok, fantasy-litteratur, norrøne spillunivers som God of War og Assassin's Creed Valhalla, og en genuine søken etter åndelig tilhørighet utenfor statskirken og de store verdensreligionene. Noen forskere har pekt på at veksten i interesse for magiske og okkulte praksiser blant unge kan forstås som en respons på klimaangst, politisk usikkerhet og en følelse av at det moderne samfunnet mangler noe vesentlig — en forbindelse til natur, til tradisjoner, til et fellesskap rundt noe større enn seg selv. Trolldomstradisjonen tilbyr, i dette perspektivet, en form for rotfesthet og rituell forankring som mange unge opplever at hverken institusjonell religion eller sekulær livsstilsfilosofi klarer å gi dem.

Fagfolk, gründere og healere: Heksebransjens profesjonelle landskap

Hvem tjener penger på trolldom og folkemagi i Norge, og hvordan ser det profesjonelle landskapet ut? Det er grovt sett tre kategorier av aktører. Den første er produsentene — de som lager og selger fysiske produkter: urter, eteriske oljer, amuletter, svartebøker i moderne opptrykk, runesett, rituallys og lignende. Mange av disse er håndverkere og kunsthåndverkere som setter stor pris på at produktene deres bærer kulturell og symbolsk tyngde utover det rent estetiske. Den andre kategorien er lærerne og kursholderne — de som tilbyr kunnskap i form av bøker, podcaster, YouTube-kanaler eller kurs, og som ser sin rolle som formidlere av tradisjon og tilgjengeliggjørere av kunnskap som ellers kan være vanskelig tilgjengelig for den nysgjerrige allmennheten.

Den tredje kategorien er kanskje den mest kontroversielle: tjenesteyterne — de som tilbyr individuelle tjenester i form av konsultasjoner, spådommer, ritualer på vegne av klienter, energiarbeid eller det de selv kaller kurbehandling. Her finnes det et bredt spekter, fra seriøse utøvere med lang erfaring og solid forankring i tradisjonene til aktører som i mer ukritiske øyne kan fremstå som tvilsomme. Norsk lovgivning — særlig markedsføringsloven og klausuler om villedende markedsføring — setter klare grenser for hva man kan love klientene, og Forbrukerrådet har ved flere anledninger behandlet klager knyttet til påståtte healing-tjenester og spådommer som ikke innfridde lovnadene.

Det er likevel urettferdig å male hele bransjen med en negativ pensel. Mange av de som tilbyr tjenester i dette markedet, er tydelige på at de tilbyr rituell støtte, symbolsk og spirituell veiledning — ikke medisinsk behandling eller garanterte resultater. Sammenligningen med en prest som tilbyr sjelesorg, en psykolog som gir samtaleterapi, eller en tradisjonell medisinmans ritualer er ikke urimelig: I alle tilfeller tilbyr man noe som kan gi mening, trøst, perspektiv og fellesskap, uten at man nødvendigvis kan måle effekten i et randomisert kontrollert forsøk. Det er i dette gråfeltet mye av diskusjonen om autentisitet, ansvar og forretningsetikk utspiller seg, og det er her skillet mellom den seriøse utøveren og den opportunistiske aktøren er viktigst å forstå.

Fremtiden for folkemagi og moderne heksekunst i Norge

Hva er fremtidsutsiktene for Wicca og norsk trolldom som kulturelle og kommersielle fenomener i Norge? Det er liten grunn til å tro at interessen vil avta i nær fremtid. Tvert imot peker demografidata og kulturelle trender i retning av fortsatt vekst, særlig blant yngre generasjoner som aktivt søker alternativer til det de opplever som et verdsliggjort og meningstomt samfunn. Mange unge nordmenn finner i trolldomstradisjonen noe de savner i et sekularisert samfunn: ritualer som markerer livets store overganger, et kosmologi som setter menneskene i relasjon til naturen snarere enn over den, og et fellesskap av likesinnede med delte symboler og praksiser.

Det akademiske feltet vil sannsynligvis vokse parallelt med den populære interessen. Norske universiteter, særlig institutter for folkloristikk, religionsvitenskap og norrøne studier, har allerede økt sine emnetilbud om nordisk magi, hekseprosesser og folkemagi. Forskningsmiljøene ved UiO, UiB og UiT har produsert en rekke doktoravhandlinger og monografier om emnet de siste tiårene, og faget er i ferd med å modnes fra en noe marginal spesialitet til en mer sentral del av norsk kulturhistorieforskning. Det er å håpe at dette akademiske arbeidet virker som et korrektiv og et kildegrunnlag for de mange kommersielle aktørene som henter sin legitimitet fra den historiske tradisjonen.

Spørsmålet om autentisitet og kommersialisering vil trolig forbli kontroversielt i mange år fremover. Etter hvert som markedet vokser og profittmotivert markedsføring intensiveres, vil kritiske røster — fra akademikere, fra seriøse tradisjonsbærere og fra urfolksmiljøer — peke på faren for at levende kulturarv tynnes ut til et estetisk produkt løsrevet fra sin opprinnelse og mening. Den samme spenningen kjenner vi fra joga, sjamanistiske seremonier og buddhistisk meditasjon slik disse tradisjonene har spredt seg til Vesten: Noe dypt og komplekst i sin opprinnelige kontekst risikerer å bli redusert til en wellness-opplevelse eller en Instagram-estetikk. For norsk trolldom er utfordringen å finne balansen mellom bred tilgjengelighet og dyp forankring — mellom kommersiell livskraft og kulturell integritet. Det er ikke noen enkel balanse å finne, men diskusjonen om den er like viktig som praksisen selv.

Vanlige misforståelser — og hva du faktisk bør vite

Det er noen svært seiglivede misforståelser om både Wicca og norsk trolldom som er verdt å rydde opp i. Den første er at disse tradisjonene handler om å tilbe djevelen. Djevelen er et kristent konsept, og verken Wicca eller nordisk folkemagi har noe med djeveldyrkelse å gjøre. Wicca tilber en Gudinne og en Gud som noen ganger har horn — men dette kommer fra keltiske og germanske naturpanteon, ikke fra kristen demonologi. Norsk folkemagi er i sin historiske form gjennomgående ikke knyttet til Lucifer eller satanfigurer. Trolldom var heller ikke det samme som djeveldyrkelse i folkets bevissthet under hekseforfølgelsene — det var kirkens og statens definisjon, ikke nødvendigvis folkets selvforståelse.

En annen utbredt misforståelse er at alle som identifiserer seg som hekser driver med okkultisme i forstand av å forsøke å kontakte demoner, kommunisere med de døde for destruktive formål, eller bevisst ønsker å gjøre andre skade. Flertallet av moderne wiccanere og trolldomspraktikere er fredelige, naturglade mennesker som bruker sin praksis til personlig utvikling, meditasjon, naturkontakt, fellesskap og meningssøkning. Mørk magi og forbannelser eksisterer som konsepter i begge tradisjonene, men er langt fra normen, og de fleste seriøse utøvere er svært bevisste og reflekterte rundt de etiske sidene ved sin praksis.

En tredje, mer subtil misforståelse er at dette er et kulturelt overfladisk fenomen uten dybde eller intellektuell substans — et alternativt livsstilsprodukt for folk som ikke klarer å forholde seg til virkeligheten. Historisk hadde trolldommen i alle dens former menn blant sine viktigste utøvere, og den intellektuelle tradisjonen som omgir både norrøn mytologi og Wicca er rik, kompleks og godt dokumentert. Noen av de mest solide bidragene til akademisk folkloristikk, norrøn filologi og komparativ religionshistorie er skrevet i nær dialog med disse tradisjonene, og seriøse forskere fra de mest prestisjefylte norske og internasjonale universiteter studerer dem. Å avfeie interessen for trolldom og folkemagi som alternativt tankegods uten verdi sier mer om avfeierens foreldede fordommer enn om tradisjonenes faktiske innhold og kulturhistoriske relevans.