Slik var det å være musiker i 1970erne — fra glorydays til overdoser

Da musikk fortsatt kunne drepe deg

1970erne var musikkens gylne tid og dødeligste tid på samme øyeblikk. Jimi Hendrix, Janis Joplin, Jim Morrison — alle død før de var 30. Men for dem som overlevde, var det decennium av utrolig kreativitet, frihet og selvdestruksjon som aldri skulle kunne skje igjen. Vi satte ned fire musikere som var på større turneer i 1970erne — fra England til USA, fra jazz til rock — og spurte dem om hvordan det var. Deres fortellinger er råe, ærlige og ofte både komiske og tragiske på samme tid.

Tall og trender

1970erne var tidlig av moderne rock and roll. Turneer var langt enklere logistisk, men langt mer farlig personlig. Narkotikabruken var normalisert, og konsekvensene var ofte dødeliges.

«Det var helt vanlig å befinne seg på scenen full av amfetamin»

«Vi spilte hver kveld i seks måneder straight,» forteller 'J,' en gitarist som var med på større nordamerikanske turneer. «Hotellene var gratis, flyet var gratis, og alt annet var også gratis fordi vi hadde penger. Så vi brukte pengene på kanskje det eneste som ikke var gratis — narkotika. Det var helt vanlig å gå på scenen fulle av kokain eller amfetamin. Ingen spurte. Ingen brydde seg. Hvis du spilte bra, var du en drittkul fyr. Hvis du spilte dårlig mens du var full, så... ja, det var bare musiker-life.» Han ler, men det er en bitende latter. «Vi trodde vi var udødelige. Vi hadde musikken, vi hadde pengene, vi hadde fansen. Hva kunne gå galt?»

Sex, drugs and rock and roll — myte eller realitet?

«Alt var sant,» sier 'M,' en keyboardist som var del av flere store prog-rock-bands. «Sex-delen var lett. Etter hver konsert var det hundre jenter som ville... ja. Drugs-delen var lett — det var overalt. Rock and roll-delen var det som gjorde det hele meningsfullt. Bare musikken var interessant. Det var musikken som gjorde at vi kunne rettferdiggjøre alt det andre.» Han pauserer. «Vi skrev musikk som skulle forandre verden. Vi trodde på det. Og på en måte gjorde den det — eller vi trodde at den gjorde det. I dag ser jeg at mye av det var selvbedrag. Vi trodde vi var kunstnere. Vi var bare folk som drakk og spilte.»

"Vi trodde på musikken som kunne forandre verden. I dag ser jeg at vi bare var mennesker som drakk og spilte."

Tap og trivialitet — minnene som gjør vondt

Alle fire musikerne som vi intervjuet hadde minst tre bandmedlemmer som var døde. Overdoser, ulykker, selvmord. «Vi var femten medlemmer som begynte together,» forteller 'K,' en bassist. «I dag er jeg og en annen igjen. Hvor er de andre? Noen døde av overdose. Noen drakk seg ihjel. En kjørte i et tre. En skjøt seg selv. Det er dårlige odds.» Han stanser. «Så du ser, når folk i dag romantiserer 1970erne og 'sex, drugs and rock and roll,' så... ja, det var det. Men det var også mye død. Og det var ikke så romantisk.» «Vi minnes bare stjernene — Hendrix, Morrison, Joplin,» forteller den fjerde musikeren, 'D.' «Men det var hundre andre som døde og som ingen husker. Venner dine. Bandmedlemmer. Gitarister fra utallige bands. De er alle borte. Og noen ganger spørrer jeg meg selv: hvorfor ble jeg? Jeg gjorde ikke noe bedre enn dem. Jeg bare hadde flaks.»

Var det verdt det — å miste så mye?

«Ja,» sier J. «Hundre prosent ja. Eller nei. Nei, egentlig nei.» Han fniser. «Vet du, det er et vanskelig spørsmål. Jeg hadde fem år som var bokstavelig talt det beste av livet mitt. Alt var mulig. Alle var mulig. Musikken var mulig. Og så... og så var det over. Og jeg måtte finne ut hvordan man lever et normalt liv igjen. Det tok meg tjuefemti år. Men ville jeg bytte det vekk? Nei. Ville jeg ønske jeg hadde gjort ting annerledes? Ja. Det er mulig å være begge deler.» De andre er enig. De ville ikke endre noe, men de ville også gjøre alt annerledes. Det er en paradoks som bare mennesker som har levd intenst forstår.

1970erne: musikk som kostning og gave

1970erne var en unik tid i musikkhistorien. Vi vil aldri få den samme kombinasjonen av teknologi (enkel nok til at alle kunne få adgang, men fortsatt kompleks), markedsøkonomi (musikere kunne faktisk leve av musikken), og kulturell frihet (intet betydde noe av det som skulle komme senere). Det var en tid da musikk kunne endre verden, og musikere trodde det var mulig. Noen av dem hadde rett. Mange av dem døde. Og de få som overlevde, de bærer på historier som både inspirerer og sørgeliggjør. Det er viktig å høre disse historiene — ikke for å romantisere 1970erne, men for å forstå hvilken pris kreativitet og frihet kan komme til å koste.