Musikk gjennom tiårene — rock, funk og elektronika i kamp om sjelen

To musikalske revolusjoner i samme tiår

Musikk formes av teknologi og kultur sammen. I 1970-tallet hadde musikere tilgang til bedre gitarer, bass-gitarer og trommer enn noensinne før. Resultatet: funk-musikk som prøvde å gjøre mennesker til dansemasiner. Deretter kom 1980-tallet, og plutselig var det datamaskiner som skrev musikkens framtid.

Funk-musikken var menneskelig og «groovy» — den pulserte med blod og svette. Synth-pop var kuldt og teknisk — den var som en drøm fra en fremtid som aldri kom. Hvilken visjon om verden gjenspeiler verden vi tror på?

1970-tallet — da kroppen var instrumentet

Når James Brown skrek «I feel good!» i 1965, og deretter musikken utviklet seg til funkmusikk med tilhørende diskomusikk, representerte det et grunnleggende skifte: musikkens hensikt var å få mennesker til å bevege seg. En funkgroove med «One, Two, Three, Four» basslinja, trommer som slo som pulsen i hjertet, og hornseksjoner som sang i perfekt samklang.

Funkmusikeren trengte ikke å være kunststudent — de trengte å kjenne kroppen sin. Stevie Wonder, Prince, Herbie Hancock — de var ikke bare musikere, de var kroppslige ambassadører som fortalte at musikk skulle oppleves i bevegelsen, ikke bare høres.

Tall og trender

Hvordan musikkindustrien endret seg når elektronikken kom.

1980-tallet — da maskinene tok over musikken

Syntheszers som Moog, Emulator, og senere Fairlight-samplerne gjorde det mulig å reprodusere enhver lyd. For første gang kunne en kunstner alene lage en hel orkester av lyder — fra strykere til trommer til blikk. Det var en revolusjon, men for noen var det også en tragedie: bassister og trommeslagere risikerte å miste jobber til maskinene.

Men det var også befriende. Med synther kunne du lage lyder som ikke eksisterer i naturen. Depeche Mode, New Order, og Kraftwerk skiftet fokus fra å etterligne «den ekte» musikken til å utforske det som bare maskinene kunne gjøre.

Kampen om sjelen — hvem vant kulturstriden?

Funk sa: «La deg gå, kjenn kroppen, dans!» Synth-pop sa: «Tenk rasjonelt, nyt det surrealitiske, bli en cyborg.» De representerte helt motsatte verdenssyn — det ene sentralt, det andre futuristisk.

I dag kan vi se at begge vant og begge tapte. Funk og soul-musikken lever videre — hip-hop er funkets barnebarn, og R&B holder tradisjonene levende. Men synth-popens utopiske visjoner forsvant da 1980-tallet ble erstattet av grunge og realiteten av 1990-tallet. Likevel: ville vi ha moderna elektronisk musikk uten synth-popens grunnlegging? Nei.

Fra musikk-vitenskapen

Professor Siri Danielsen ved Musikkvitenskapelig institutt har forsket på denne overgangen.

"Både funk og synth-pop var desperert søk etter det samme: måter å forandre verden gjennom lyd. Funk trodde på kroppen, synth-pop trodde på teknologien. I dag forstår vi at musikk trenger begge deler — menneskelig varme og teknologisk innovasjon."