Absurdisme vs eksistensialisme — en innføring

To filosofer, en tid, én stor uenighet

I 1942 publiserte Albert Camus sitt essay 'The Myth of Sisyphus'. Et år senere publiserte Jean-Paul Sartre sitt monumentale verk 'Being and Nothingness'. Begge handler om samme grunnspørsmål: hva betyr det å være menneske i en verden uten iboende mening? Men svarene deres divergerer radikalt — på måter som delte europeisk filosofi i to leire i tiårene etter andre verdenskrig.

Både Camus og Sartre var franske, begge oppvokst i post-fransk kolonialt Nordafrika, begge opplevde andre verdenskrig, begge skrev til publikum som søkte mening etter krig og påvisning av menneskets evne til gruelhet. Men der Sartre så frihet og ansvar, så Camus absurditet og oppgjør. Deres filosofi ble personlig fiendskap — et brudd som skulle påvirke både deres liv og verdens oppfattelse av hva det betyr å tenke dypt om mening.

Tall og påvirkning

Både Camus og Sartre har påvirket kulturen og filosofien dyp og bredt — fra teater til litteratur til popkultur.

Absurdisme — Camus og Sisyfus-myten

Camus starter sitt essay med et radikalt påstand: livet er absurd. Ikke på måter som er interessant eller kunstnerisk interessant — absurd på måten at mennesket søker mening i en universe som ikke har noen. Vi er født uten grunn. Vi leter etter mål som ikke finnes. Vi dør. Og så gjør verden det samme med neste generasjon. Det er meningsløst, og Camus sier at både religions- og filosofi-tradisjon som forsøker å gi mening til livet er løgn og flukt. De er menneskets forsøk på å konstruere oppgaver hvor ingen eksisterer. Camus bruker Sisyfus-myten som symbol — Sisyfus er straffet til å rulle en stein oppover en bakke for evig, kun for å se den rulle ned igjen, og begynne på nytt. Det er perfekt bilde av menneskelig eksistens: vi gjør ting som ikke leder noe steder, vi streber etter mål som ikke finnes, og likevel fortsetter vi. Camus sier at Sisyfus må oppfatte stenen som meningsfull IKKE fordi det objektivt er det, men fordi han velger å gjøre det. «One must imagine Sisyphus happy,» skriver Camus. Happiness kommer ikke fra å finne mening — det kommer fra å akseptere at det ikke finnes og å leve fullt ut allikevel.

"Det finnes bare en egentlig filosofisk problem, og det er selvmord. Å bedømme at livet er eller ikke er verdt å leve — det er å besvare filosofiens grunnleggende spørsmål."

Eksistensialisme — Sartre og menneskets frihet

Sartre er enig med Camus på at verden ikke har iboende mening — men hans konklusjon er radikalt annerledes. For Sartre, fraværet av mening betyr at mennesket er helt fritt. Og med frihet kommer ansvar. «Existence precedes essence,» sier Sartre — mennesket blir først født, så må det finne mening gjennom sine valg. Mennesket er ikke som en kniv som lages for et bestemt formål (essence kommer før existence). Mennesket må skape sin egen essence gjennom handling. Du er ikke født med rolle eller mål — du velger dine valg, og gjennom disse skapelsene du hvem du er. For Sartre er det ikke nok å akseptere absurditet og være glad med det (som Camus sier). Du MÅ gjøre valg, og disse valgene definerer deg. Hvis du ikke velger, velger du likevel — du velger å ikke velge, som er en form for «bad faith» (dårlig tro). Sartre insisterer på at menneskelig frihet og ansvar er ubegrenset, og det er både vittig og kvalmende.

Der de brøt — politikk og ansvar

I praksis ble Camus og Sartre fiender over politiske spørsmål. Sartre, som tiltraktes av marxisme og kommunisme, mente at mennesket må bruke sin frihet til å handle på vegne av andre og forsøke å endre det politiske systemet. Han engasjerte seg i sosiale bevegelser, antakelse av ansvar for å påvirke verden. Camus, derimot, mente at politisk ideologi ofte er en annen form for flukt — mennesker som søker mening gjennom massbevegelser eller ideology-systemer er bare løp fra absurditet på en mer kollektiv måte. Han mente at den eneste ekte håndtering av absurditet var individuell, personlig, og politisk aktivisme var illusjon. Deres brudd i 1952 var ikke bare filosofisk — det var personlig. Sartre følte at Camus var passiv og unansvarlig. Camus følte at Sartre var dogmatiker som hadde solgt sin sjel til ideologi. De skrev brutalhe angrep på hverandre, og filosofihistorikere har siden spekulert om hvem som hadde rett. Sannhet er nok at begge hadde poeng — det er en gjenuine spenning mellom individuell frihet og kollektive ansvar som ikke har lett løsning.

Dagens relevans — hvorfor dette fortsatt betyr noe

Absurdisme og eksistensialisme fortsatt å tale til mennesker fordi grunnproblemene de adresserer ikke har forsvunnet. Vi lever fortsatt i en verden uten objektivt definert mening. Religionen har svaknet for mange. Tradisjonelle kilder til identitet — familie, kirke, stat — har fragmentert. Og vi må fremdeles bestemme hvem vi er og hva som betyr noe. Camus sin filosofi taler til mennesker som føler seg ensomme eller tomme — det å akseptere at livet kanskje ikke har «poeng» kan faktisk være befriende. Det betyr at du ikke må bevise noe til noen. Du kan leve ditt eget liv på dine egne vilkår, ikke basert på universelle regler eller mål.

Sartre sin filosofi taler til mennesker som ønsker å forandre verden, som føler ansvar og ønske om å engasjere seg. Det å akseptere at du er helt fritt, og at dine valg har konsekvens, kan inspirere til handling og personlig vekst. I praksis lever de fleste av oss en blanding av begge — noen gang Camus-agtig (acceptering), noen gang Sartre-agtig (action). Og kanskje det er hele poenget — filosofi er ikke om å finne det rette svaret, men om å stille spørsmålene som gjør oss mer menneske.