Akrobatikkflyging for familier: Klassisk eller moderne?

To verden av fart, fløy og fire

Når himlen fylles med fargerike røykkuler og et fly vrenger bakover i en perfekt løkke, blir det tydelig: akrobatikkflyging er en kunst. Men det er også to veldig forskjellige måter å gjøre det på. For familier som planlegger sitt første besøk på en flyoppvisning, kan det være forvirrende å skjønne hva som foregår oppe i luften. Skal du forstå klassisk aerobatikk eller moderne freestyle – og hva er egentlig forskjellen på dem?

I denne guiden tar vi deg gjennom begge stilene, fra de første slopper og barrel rolls til de mest ekstreme sideløpene som holdes bare ti meter over bakken. Du får konkrete svar på hva det koster, hvor du kan se oppvisninger i Norge, og – hvis du blir inspirert – hvordan du selv starter din flypilot-drøm. Fra røyken som piloter bruker til å sette sitt særpreg, til G-kreftene som tolker kroppens grenser, er akrobatikkflyging en spektakulær møteplass hvor kunst møter teknologi og fysikk. Enten du er forelder som vil forstå hva ungene blir begeistret for, eller ungdom som vurderer en ekstrem hobby, er dette stedet å begynne.

Akrobatikkflying: Fra krigsfly til show

Akrobatikkflyging har røtter som går helt tilbake til de tidligste dagene av luftfarten, da pilotene først skjønte at fly kunne gjøre ting som mennesker tidligere hadde trodd var umulig. Allerede før første verdenskrig begynte entusiaster å eksperimentere med løkker, rullinger og andre manøvrer som fikk publikum til å holde pusten. Under krigen selv ble akrobatikk en kritisk ferdighet – den kunne bety forskjellen på å overleve et luft-til-luft-slag eller ikke. Det var da piloter som Manfred von Richthofen, «Den røde baron», brukte akrobatiske manøvrer som militærtaktikk for å få luftforsvaret sitt.

Etter første verdenskrig, og spesielt i 1920- og 1930-tallet, ble akrobatikkflyging en populærkulturfenomen. Stuntpilotene reiste fra by til by med sine moderne fly, og tusenvis av mennesker betalte for å se dem opptre. I dag er det samme fenomenet i live: moderne aerobatic-oppvisninger trekker familier fra hele regionen, og det årlige Verdensmesterskapet i aerobatikk (WAC) attraherer toppilotene fra over førti nasjoner som kjemper om titlene i både klassisk og freestyle-kategoriene.

Klassisk aerobatikk: Presisjon og eleganse i luften

Klassisk aerobatikk, også kalt «fritt» aerobatikk ved høyt nivå, er på mange måter det opprinnelige systemet. Det dreier seg om å fly presise figurer i luften – løkker, rullinger, barrel rolls – som dommer vurderer etter hvor perfekt piloten utfører dem. Tenk på det som kunstskøytingen i luften: det finnes en fastsatt serie manøvrer, og poengene baseres på hvor rent og akkurat piloten lander hver eneste bevegelse. En klassisk aerobatic-pilot bruker typisk to til åtte G-krefter, og alle figurer må være gjennomført innenfor et air-box, et definert område i luften som dommerne overvåker nøye.

I Norge hadde klassisk aerobatikk sitt storhetstid på 1950- og 1960-tallet, da flyentusiaster samlet seg rundt lufthavner som Kjeller og Stavanger. Selv om det er mindre populært enn freestyle i dag, er det fortsatt en livlig nisje, og norske klubber som Oslo Aeroclub vedlikeholder tradisjonen fra den klassiske tidsepoken. Mange nybegynnere som lærer flyging starter faktisk med klassisk aerobatikk, ettersom det bygger grunnleggende kontroll, ferdigheter og selvtillit før de eventuelt går videre til mer ekstreme former. Det er også mindre kostbart å starte med klassisk.

Moderne freestyle: Grenser pushet til bristepunktet

Freestyle aerobatikk er den rebelliske kusinen av klassisk flyging. Her handler det ikke om å perfeksjonere en fastsatt serie figurer – det handler om improvisasjon, kreativitet og å bringe flyet ned til uvanlige høyder mens man gjør det som før virket umulig. En freestyle-pilot kan dra ned til bare ti meter fra bakken, gjøre en brutalt tett rullering, og putte flyet opp til tre-hundre meters høyde på få sekunder, alt mens røyk strømmer fra vingespissene for å gjøre bevegelsene synlige for publikum. Med G-kreftene som når opp til ni eller ti, er kravene til utstyret ekstreme.

Freestyle ble stort på 1990-tallet og 2000-tallet, og i dag er det den dominerende stilen på internasjonale oppvisninger. Piloter som Sean Tucker fra USA og Kees Spruitenburg fra Nederland er internasjonale supersjerner, og Norge har også sine egne stjerner – som for eksempel Torstein Horgmo, som har flyet over nordlyset og kombinert freestyle med noe som minner mer om dansen enn om tradisjonell flyging. Freestyle krever mer erfaring enn klassisk aerobatikk, og de fleste pilotene bruker minst femhundre til tusen timer i luften før de er klare for internasjonal kompetisjon eller virkelig ekstrem show-flying.

Sikkerhet først: Hva som skiller moderne akrobatikk fra eventyr

Det høres kanskje galskap ut å la fly fly bare meter over bakken eller å tåle ni ganger ens egen kroppsvekt, men moderne akrobatikkflyging er faktisk en av de tryggere ekstremsportene – om det gjøres riktig. Alle aerobatic-fly må gjennomgå betydelig strengere inspeksjoner enn vanlige fly. Motorene, vingene, og det strukturelle rammeverket blir sjekket med røntgenutstyr for å sikre at det ikke finnes skjulte sprekker eller svakhetspunkter. Fallskjermer er obligatorisk, og piloter trener ekstensivt i en simulator før de noen gang setter sitt fly inn i en Hammerhead eller en Snap Roll under høy G-belastning.

Sikkerhetsomsorg strekker seg også til bakken. Flyoppvisninger skjer alltid under strenge betingelser – værmeldinger må være gode, sikkerhetssoner rundt publikum må opprettholdes strengt, og det finnes tilskuerregler som holder folk i sikker avstand. Norske myndigheter, gjennom Luftfartstilsynet, har strenge regler for godkjenning av alle akrobatiske oppvisninger. Statistikken taler for seg selv: alvorlige ulykker i moderne akrobatikk er uvanlig, og når de oppstår, er det ofte på grunn av pilot-feil, mekanisk svikt eller uforutsette værforhold, ikke på grunn av iboende mangler ved flyet eller metoden.

Tallene bak akrobatikkflyging

Fra G-kreftene som tolker kroppens grenser til høydene som tester piloters nerve og presisjon, her er de viktigste dataene du trenger for å forstå hva som foregår når akrobatikk-pilotene oppfører sitt eksepsjonelle show.

Flytypene og utstyret som gjør det mulig

Ikke alle fly er bygget for akrobatikk, og det finnes betydelige forskjeller mellom klassisk og freestyle-maskineri. For klassisk aerobatikk bruker pilotene ofte relativt små, lett-bygde fly som Pitts Special eller Decathlon – fly som koster mellom en halv og en hel million kroner nye fra fabrikk. For freestyle brukes ofte større, mer kraftige fly som Sukhoi eller Extra, som kan koste opptil tre millioner kroner eller mer på det åpne markedet. Disse flyene har forsterket strukturer, spesielle motor-oppsetninger, og systemer som tillater dem å fungere perfekt både når de flyr riktig opp og når de flyr helt ned-opp, med motoren kalt.

Inni flyet sitter piloten i en G-suit – en spesiell klær som pumper luft rundt beina og maven for å forhindre at blodet velter fra hodet under høy G-belastning. Piloten bærer også en militær-grade fallskjerm og en god hjelm med god kommunikasjon til bakken. Røyk-systemene du ser fra publikums perspektiv – de fargerike sporene som gjør figurer synlige – er enkle men effektive: flyene er utstyrt med røyk-kassetter som pumper ut farget olje som forbrennes i luften. Det gir spektakulære visuelle effekter som uten røyk ville være nesten usynlige fra bakken.

Hvor og når du kan se akrobatikkflyging i Norge

Norge er ikke kjent som en aerobatic-bastion på samme måte som USA eller de europeiske lufthavnene, men det finnes likevel glimrende muligheter å oppleve akrobatikkflyging på norsk jord. Den største og mest kjente arrangementet er Bardum Air Show som holdes over Bardum lufthavn på Østlandet hver vår, typisk april til mai, og som trekker tusenvis av tilskuere fra hele landet. Der kan man se norske og internasjonale piloter fly alt fra klassisk aerobatikk til moderne freestyle-showmateriale. En annen mulighet er regionalprogrammer og mindre arrangement som holdes sporadisk og som fokuserer på norsk luftfartshistorie.

Mange av de regionale flyklubbene holder også mindre oppvisninger på sommeren, og disse er ofte gratis eller koster bare tjue til femti kroner for inngang. Oslo Aeroclub, som ligger utenfor hovedstaden, har regelmessige treninger og noen ganger offentlige oppvisninger som familier kan møte opp til. Hvis du er en seriøs entusiast, kan du også kontakte klubbene direkte – mange arrangerer private shows eller oppvisninger for grupper eller skoler. Facebook-gruppen «Akrobatikkflyging i Norge» er en grei ressurs for å finne ut når og hvor de neste oppvisningene skal skje.

Hva det koster: Fra tilskuer til pilot

Om du er interessert i å være mer enn bare en tilskuer, burde du vite prisen først. En introflyvning med en akrobatikk-instruktør, typisk tjue til trettaminutter i luften, koster mellom to-tusen og fire-tusen kroner, og det gir deg en smak av hva G-kreftene føles som og hvordan kroppen reagerer. De fleste mennesker finner ut her om det er for dem eller ikke – noen kaster seg fullstendig på hobbyen, andre bestemmer seg for at tilskuerplass på bakken er ganske bra likevel og helt trygt.

Hvis du vil gå full ut og ta privatpilot-sertifikat med aerobatic-tilleggsutdanning, koster det cirka fire-hundre til seks-hundre tusen kroner totalt, og det tar atten til tjuefire måneder av jevnlig trening. Du starter med grunnleggende flypilot-kurs, lærer vanlig flyging først, og graduerer deretter til aerobatic-spesialisering. Noen flyklubbber tilbyr finansieringsordninger, og i enkelte tilfeller kan du jobbe på lufthavnen for å tjene inn deler av kostnadene. Det finnes også stipendier og støtte fra luftsportforbund for talentfulle unge pilotene som viser potensial.

Investering og treningsvolum

Her er kostnadene og tidsforbruk du må forvente om du vil fra tilskuer til sertifisert akrobatikk-pilot i Norge, samt hva introduksjonsopplevelser koster.

Nybegynnerstips: Hvordan du forbereder deg på din første oppvisning

Planlegger du ditt første besøk på en akrobatikkfly-oppvisning? Her er det du bør vite på forhånd, fra praktiske tips til å sette realistiske forventninger.

• Høretelefoner eller ørepropper: Stuntfly er VELDIG høye – opptil 140 desibel. Gi alle yngre barn riktige ørepropper for å beskytte hørselen deres.
• Velg en god utsiktsplass tidlig: Kom minst en time før start for å finne en spot med uobtrusted utsikt hvor du ikke sitter i direkte sol hele tiden.
• Ta med film-kamera eller telefonkamera: Videoen blir nok uskarp og med dårlig lyd, men barna elsker å se den senere og dele den med klassekamerater.
• Lær de grunnleggende figurene på forhånd: Kjenne forskjellen mellom en Hammerhead, en Snap Roll og en Inverted Flat Spin gjør oppvisningen hundre ganger mer interessant.
• Bruk solbeskyttelse og drikk: En luftfart-oppvisning kan vare tre til fire timer. Du står i solen hele tiden, så ta med solkrem, hat og masse vann eller drikke.
• Sjekk værmeldingen kvelden før: Mange oppvisninger blir moved eller avlyst på grunn av dårlig vær eller lave skyer. Sjekk off-website eller Facebook-siden dagen før du drar dit.

Hva som skjer framover: Neste generasjon akrobatikk

Akrobatikkflyging som sport er ikke stillestående – det utvikler seg hele tiden med nye teknologier og konsepter. En av de spennende nye trendene er integrering av droner i oppvisninger. Noen piloter eksperimenterer med å ha droner følge dem under akrobatiske manøvrer, og det skaper helt nye kamera-vinkler og publikums-opplevelser som man ikke kunne få før. En annen spennende trend er det som kalles «sky sports» eller «air racing» – hvor piloter kjemper i slalom-aktig kursoppgaver i luften, og det trekker en helt annen publikums-gruppe.

I Norge har det vært økende interesse blant unge mennesker – spesielt gutter mellom tjue og tretti år – i akrobatikk som sport og karriere. Luftfartstilsynet signaliserer at de er åpne for flere oppvisninger og større arrangementer, og det finnes planer om å etablere et egentlig Norsk Aerobatic Grand Prix ett sted på Østlandet i løpet av de neste fem årene. Dette ville gjøre Norge til en reell destinasjon for akrobatikk-entusiaster fra hele Europa, og gi norske piloter hjemmebanen fordel i internasjonale kamper.

Slik starter du: Din veikart til akrobatikkflyging

Hvis artikkelen ovenfor har gjort deg nysgjerrig, her er presise steg du kan ta denne uka for å komme i gang. Først: søk på «akrobatikkflyging barnebarn Norge» eller «Flying Shows Norge» på Google for å finne oppvisninger innen kort tid. Kontakt deretter Norges Luftsportforbund via deres nettside for å få navn på akkrediterte aerobatic-instruktører nær der du bor. Hvis du bor på Østlandet, ring Oslo Aeroclub direkte for å høre om de tilbyr introduksjonsflyvninger for familier eller ungdom.

For barna: foreslå at de ser på YouTube-videoer av freestyle aerobatikk – søk på piloter som Sean Tucker, Kirby Chambliss eller Torstein Horgmo. La dem bli inspirert av de fantastiske triksa før dere drar til oppvisningen. Og hvem vet – kanskje et eller annet av barna dine blir den neste norske akrobatikk-stjernen på verdensscenen. Skyen er ikke lenger grensen når du har et fly, en drøm og innsatsen til å gjøre det sant.