Arepas og empanadas: Slik er det å smake Sør-Amerikas sjel

Den første smaken som forandret alt

Det er klokken syv om morgenen i Bogotá, og luften er fremdeles kjølig fra de andinske høydene som omgir byen på alle kanter. På et hjørne ved Plaza de Bolívar har Carmen Rodríguez allerede tent kullgrillen sin og begynt å forme runde, gylne disker av maisdeig med hendene hun har brukt til dette arbeidet i over tredve år. Lukten av varm mais og smeltet ost driver gjennom gaten og treffer deg lenge før du ser henne. Det er i dette øyeblikket — med støy fra busser og sykler, med solen som sakte kryper over katedralens tak — at du begynner å forstå at mat kan være noe mer enn ernæring. Det kan være en inngang til et helt kontinent, til en annen tids rytme og til et folk som har perfeksjonert hverdagens gleder over tusenvis av år.

For mange familier som reiser til Sør-Amerika for første gang, er nettopp dette møtet med gatekjøkkenet det som setter seg dypest i minnet. Barna strekker seg nysgjerrig mot bordet, foreldrene er usikre på hva de egentlig holder i hendene, og så tar noen et forsiktig bitt — og alt endrer seg. Arepas og empanadas er ikke bare to av Sør-Amerikas mest populære matretter; de er portaler inn til en kultur som verdsetter fellesskap, håndverk og smak over nesten alt annet. Å forstå disse to rettene er å forstå noe grunnleggende om hva som betyr noe for mennesker langs hele den vestlige halvkule — fra den karibiske kystlinjen til det iskalde Patagonias ender.

Denne artikkelen er ikke en tørr oppskriftsguide eller en turistbrosjyre med anmeldelse av restauranter. Det er en reise gjennom tid og geografi — fra urfolks leirer langs Andesfjellene til moderne fusjonskafeer i Buenos Aires og Medellín. Vi skal se på historien, håndverket, de utallige variantene som finnes mellom hav og fjell, og ikke minst: hva som skjer når familier — norske og søramerikanske — samles rundt disse enkle, fantastiske rettene. For det er i dette møtet, ved det felles bordet, at de virkelige historiene om arepas og empanadas utspiller seg.

Arepas — en 3 000 år gammel tradisjon fra urfolkenes kjøkken

For å forstå arepas må man gå langt tilbake i tid — til en periode lenge før europeiske skip krysset Atlanteren og forandret verdenshistoriens kurs for alltid. Urfolkene i det som i dag er Colombia og Venezuela dyrket mais som en hellig plante, en gave fra gudene, og de utviklet tidlig den raffinerte teknikken med å male korn til mel, blande det med vann og forme det til runde kaker som ble stekt over åpen ild. Arkeologiske funn i regionen antyder at denne praksisen kan dateres tilbake mer enn 3 000 år, noe som gjør arepaen til en av de eldste bevarte matskikkene i hele Amerika. Den er ikke bare gammel — den er en direkte linje til en verden som eksisterte lenge før alt vi vanligvis kaller «sivilisasjon» kom til dette kontinentet.

Ordet «arepa» stammer sannsynligvis fra det urfolksspråket «erepa» brukt av Cumanagotos-folket, som betyr nettopp mais. Da spanjolene ankom på 1500-tallet, fant de en befolkning som var fullstendig avhengig av denne maisretten — til frokost, lunsj og middag, til festmåltider og hverdagskost, til tilbedelse og til byttevarer. I stedet for å erstatte den med europeiske brødsorter, ble arepaen beholdt og til slutt adoptert av de nye kolonistene. Det er sjeldent i kolonialhistorien at urfolkenes mattradisjoner overlevde så fullstendig og ble integrert på tvers av klasseskiller, og det forteller noe dypt om hvor sentral arepaen var i den daglige tilværelsen — den var rett og slett uerstattelig.

I dag er arepaen nasjonalretten i Colombia og en nær sagt religiøs institusjon i Venezuela, men den har også spredt seg til Ecuador, Panama og deler av Mellom-Amerika, båret av migranter og handelstrafikk. Formen varierer, tykkelsen varierer, fyllet varierer dramatisk fra region til region — men kjernen er alltid den samme: malet mais, vann og salt, formet med hendene og tilberedt over varme. Det er en rett som bærer historien i seg på en måte få andre matretter i verden kan matche. Hver gang du tar en bit av en arepa, spiser du i realiteten noe som er nesten identisk med det et menneske spiste på samme kontinent for tre millennier siden.

Gatematens tall og rekkevidde — Sør-Amerika i tallenes klartekst

Søramerikansk gatemat er en industri av enorme proporsjoner, og arepas og empanadas er dens fremste ambassadører. Colombia og Venezuela er de desidert største markedene for arepas, men den internasjonale veksten viser at disse rettene er i ferd med å bli en global kraft.

Empanadas — en spansk gave som ble søramerikansk på veien

Mens arepaen er en ren urfolkstradisjon med røtter dyp i det prekolumbiske Amerika, har empanadas en mer kompleks og transatlantisk opprinnelse som speiler kolonialhistoriens mange lag. Ordet «empanar» på spansk betyr å bake inn i brød, og retten har røtter i det morisk-påvirkede Spania på 1300- og 1400-tallet, der man pakket kjøtt, grønnsaker eller fisk inn i deig som et praktisk og holdbart måltid for soldater på marsj, pilegrimer og reisende handelsmenn. Da spanjolene koloniserte Sør-Amerika, tok de med seg denne tradisjonen som bagasje. Men det som skjedde deretter er det som gjør historien virkelig fascinerende og gjør empanadas til noe mer enn bare importert europeisk mat.

I møtet med lokale råvarer, urfolksteknikker og afrikanske kulinariske tradisjoner — brakt med den grusomme slavehandelen — forvandlet empanadas seg til noe helt nytt og unikt for hvert sted de slo rot. I Argentina ble de fylt med kjøttdeig krydret med cumin og paprika, oliven og hardkokte egg. I Chile fikk de et syrlig og krydret preg med rosiner i kjøttfyllet, noe som overrasker enhver norsk smak. I Colombia ble de laget av maisdeig i stedet for hvetedeig, fylt med poteter og revet kjøtt og stekt i olje til de er sprø utenpå og saftige inni. I Bolivia ble de til «salteñas» — fascinerende saftige og suppe-aktige saker med en søt og salt smak på én og samme gang. Hvert land, faktisk hvert eneste region innad i hvert land, skapte sin helt egne versjon med lokalt preg.

Dette gjør empanadas til ett av de mest overbevisende eksemplene på kulturell kulinarisk fusjon i verdenshistorien. Ingen enkelt nasjons tradisjoner har monopol på dem, ingen enkelt oppskrift kan kalle seg den «riktige», og nettopp dette er en del av rettens enorme appell. Du kan alltid finne en empanada-variant som passer din smak, din diett, ditt budsjett eller ditt humør. De er demokratisk mat i ordets aller beste forstand: enkle nok til å lages av hvem som helst med et minimum av ingredienser og utstyr, gode nok til å nytes av absolutt alle — fra gatekjøkkenets stamkunde til den finstemte matentusiasten.

Kunsten å forme den perfekte arepa — med bare hendene

Det er noe nesten meditativt og terapeutisk over prosessen med å lage arepas fra bunnen av. Du begynner med masarepa — det forprosesserte maismelet som ble standard siden 1960-tallet, da den venezolanske ingeniøren Luis Caballero Mejía revolusjonerte landets kjøkken med sin oppfinnelse av hurtigvariant-maiset. Før dette måtte man suge hele maiskorn i vann over natten, male dem for hånd i en morter og tilberede massen over mange timer — en prosess som krevde tid og erfaring. I dag er det nok å blande mel med lunkent vann og en klype salt til man får en deig som ikke kleber til hendene, men som heller ikke er for tørr og smuldrende — en balanse som erfarne kokker kjenner på instinkt etter tusenvis av forsøk, og som det tar nykommere noen runder på kjøkkenet å finne.

Deretter handler det om hendene. Du tar en porsjon deig omtrent på størrelse med en golfball, og begynner forsiktig å forme den mellom håndflatene i en roterende bevegelse. Rundt, jevnt, tålmodig. Trykket skal distribueres jevnt slik at kantene ikke sprekker eller blir for tynne. Tykkelsen varierer med tradisjon og personlig preferanse: i Venezuela foretrekker mange en tykkere arepa som kan deles og fylles som et rundstykke, mens colombianske varianter gjerne er tynnere og mer sprø gjennom hele stekeprosessen. I begge tilfeller er resultatet det samme — et lite kunstverk av komprimert mais, klart til å stikkes på en varm jernpanne eller legges direkte på kullgrillen.

Det er nettopp i grill- og stekeprosessen magien virkelig skjer. Arepaen må snus regelmessig med en kjøkkenspatula, og den ferdige kaken skal ha en lett brent, nesten karamellisert overflate på begge sider — men et mykt, dampende og luftig indre. Når du banker lett på den ferdige arepaen med fingerneglen og hører en hul lyd, er den ferdig. Så skjæres den opp langs kanten som et slags rundstykke, og fyllet ønskes inn: smør, hvit ost, skinke, avokado, bønner, strimlet oksekjøtt, scrambled egg — listen er nær uendelig. I Venezuela finnes det restauranter kalt «areperas» som spesialiserer seg på ingenting annet, med menyer på tredve til femti ulike fyllkombinasjoner.

Når maten bærer familiens hukommelse over verdenshav

For mange colombianere og venezuelanere i utlandet er arepas langt mer enn en frokostrett — de er en direkte, sensorisk forbindelse til hjemlandet, til barndomskjøkkenet og til hendene som lærte dem hva de er. I en tid der millioner av latinamerikanere lever utenfor landet der de vokste opp, bærer disse enkle maisrundene en tyngde av identitet og lengsel som er vanskelig å overvurdere.

"Hver gang jeg lager arepas, hører jeg min mor i kjøkkenet hjemme i Cali. Det er ikke bare mat — det er en slags teleporteringsmaskin tilbake til barndommen. Jeg prøver å lære barna mine det samme, slik at de aldri mister den forbindelsen, uansett hvor i verden de ender opp med å bo."

Et kontinent av varianter — fra Caracas til Buenos Aires via La Paz

En av de største misforståelsene blant europeere som møter søramerikansk mat for første gang, er ideen om at det finnes én riktig og autentisk versjon av arepaen eller empanadas. Sannheten er at variasjonsbredden er svimmelgivende, og at den intense, nesten sportsaktige rivaliseringen mellom land og regioner om hvem som gjør det best, er en integrert del av matens kulturelle funksjon i disse samfunnene. Colombianere og venezuelanere er for eksempel notorisk uenige om den «ekte» arepaen — colombianske arepas er typisk tynnere og mer diskrete i smaken, brukes ofte som tilbehør til et større måltid snarere enn som selve retten, og grilles gjerne direkte over trekull. Venezuelanske arepas er tykkere, mer robuste, og betraktes nesten alltid som selve måltidet i seg selv, fylt med generøse mengder ost, kjøtt eller grønnsaker.

I Venezuela alene er variasjonsbredden imponerende. «Arepa pelúa» — fylt med langsomt kokt og revet oksekjøtt kalt carne mechada og gul ost — er en nasjonal ikon. «Reina pepiada», fylt med avokado og kylling i en kremet saus, bærer med seg en romantisk opprinnelseshistorie: den sies å ha blitt skapt til ære for skjønnhetsdronningen Susana Duijm da hun ble den første latinamerikaner som vant Miss World, i 1955. I Colombia er «arepa de chócolo» — laget av fersk og søt mais, nærmest som en søtlig maisrundstykke — en regional delikatesse fra Antioquiadepartementet rundt Medellín, og «arepa de huevo» fra den karibiske kysten, der et helt egg er frityrstekt inne i maisdeigen, er en opplevelse ingen burde gå glipp av.

Empanadas-variantene er om mulig enda mer mangfoldige og overraskende. Argentinske empanadas har sine egne lukningsstiler kalt «repulgue» — en dekorativ kantbrettingsteknikk der ulike mønster tradisjonelt indikerer hvilket fyll som skjuler seg inni, slik at man kan velge riktig i mørket på en fest. Chilenske empanadas de pino har tykk hvetedeig og et krydret kjøttfyll med rosiner og oliven, noe som virker merkelig til man smaker dem og plutselig forstår den perfekte balansen mellom søtt og salt. Bolivianske salteñas er så saftige og suppe-aktige at lokale alltid spiser dem stående og begynner med å tute forsiktig i toppen for å slurpe opp den varme, velduftenende kraften. Peruanske empanadas er ofte bakt snarere enn frityrstekte, og har en lettere og mer delikat tekstur.

Livet på gaten — slik fungerer et søramerikansk gatekjøkken i praksis

For å virkelig forstå arepas og empanadas må man forstå den konkrete konteksten de oppstår og konsumeres i — og det er først og fremst gaten. Søramerikanske byer har en gatemat-kultur som er så dypt integrert i bylivet at den nesten ikke finnes i noen tilsvarende form i Europa. I Bogotá, Medellín, Caracas, Buenos Aires og Lima er gatekjøkkenene ikke marginale eller suspekte fenomener, men sentrale sosiale arenaer der folk samles på vei til jobb i morgentimene, i lunsjpausen mellom møter, og etter skolen når barna strømmer ut på fortauene. Det finnes ikke en klar grense mellom restaurant og gate i disse byene — noen av de beste matopplevelsene du vil ha i hele din levetid, finner du sittende på en plastsjetstol i et trangtvann mellom trafikk, musikk og lukten av grill.

En typisk gatekjøkkenselger starter arbeidsdagen svært tidlig — gjerne klokken fem eller seks om morgenen, mens de fleste av byens innbyggere ennå sover. Deigen er forberedt kvelden før og har hvilt over natten. Grillene varmes opp, kullene tennes, og det første settet med arepas legges på allerede i halvmørket. Til de første kundene ankommer — taxisjåfører som avslutter nattskiftet, markedsarbeidere, renholdsarbeidere og studenter med morgentog å rekke — er det første settet allerede klart og duftende. Tempoet er høyt og effektivt: en erfaren arepa-selger kan forme og grille dusinvis av kaker i løpet av en enkelt time uten å miste verken rytmen eller kvaliteten.

Det sosiale aspektet ved gatekjøkkenet er minst like viktig som selve maten. Gatekjøkkenet fungerer som et mødested, et sted for morgensladder og lokale nyheter, for å se og bli sett, for kortvarige men genuine menneskelige møter midt i byens rush. Mange faste kunder har spist hos den samme selgeren i årevis — kjenner familien, vet om helseproblemer og bursdager, minnes felles gleder og sorger. Dette er ikke fast food i den industrielle, sjelløse betydningen av ordet. Det er lokal, personlig, menneskelig mat servert av et menneske som kjenner deg og vet hva du trenger uten at du trenger å si det.

Nøkkeltall: empanadas på vei ut i den store verden

Empanadas har gått fra å være lokal husmannskost og festmat til å bli en internasjonal eksportvare med voksende markeder langt utenfor Sør-Amerikas grenser. Tallene under viser omfanget av denne reisen — fra gatekjøkkenet i Catamarca til supermarkedshyllene i Oslo.

Familietradisjoner som overlever generasjoner og kontinenter

Noe av det vakreste og mest rørende med arepas og empanadas er hvordan de fungerer som bærebjelker for familietradisjoner på tvers av generasjoner og nå også på tvers av kontinenter. I mange latinamerikanske familier er rollen som «den som vet hvordan man lager arepaen riktig» en form for kulturell arv som videreformidles med samme alvor og kjærlighet som man viderefører et håndverk, en sang eller en religiøs praksis. Bestemødre lærer barnebarna, mødre lærer døtre og sønner, og reseptene justeres subtilt for hvert ledd i kjeden — litt mer salt her, et ekstra egg der, et nytt fyll som reflekterer et nytt sted å bo — slik at det alltid er rom for den neste generasjons personlige bidrag til tradisjonen.

For de millioner av søramerikanere som emigrerer, og i de siste årene har spesielt millioner av venezuelanere forlatt hjemlandet på grunn av den dype politiske og økonomiske krisen, blir disse rettene spesielt viktige som ankere for identitet. Å lage arepaen hjemme i en norsk, spansk eller canadisk by er en handling som opprettholder selvbilde og tilhørighet på en måte få andre dagligdagse aktiviteter kan. Det er ikke uvanlig at latinamerikanske familier i Skandinavia samles til søndagsmiddager nettopp rundt fellesskapet om å lage arepas eller empanadas — en rituell handling som handler minst like mye om å holde noe levende og ekte som om å stille sulten.

For familier med barn er produksjonen av disse rettene dessuten en ypperlig pedagogisk aktivitet som engasjerer alle sanser og alderstrinn. Barn kan delta i nesten alle trinn av prosessen: blande deigen, kjenne konsistensen med fingrene, forme kakene, velge fyll, lære den lille håndverksteknikken med å lukke kanten på en empanada. Det er sensorisk rikt, kreativt og meningsfullt — og belønningen er noe man faktisk kan spise. Ernæringsforskere og pedagoger peker på at barn som deltar aktivt i matlaging hjemme, generelt utvikler et sunnere og mer nysgjerrig forhold til mat, er mer åpne for nye smaker og ingredienser, og lærer grunnleggende realfag som kjemi, biologi og fysikk uten at det oppleves som skolearbeid.

En norsk far oppdager gatematens forvandlende kraft

Det er ikke bare latinamerikanere som opplever den transformative og minneverdige kraften i møtet med disse rettene. Norske familier som reiser til Colombia, Venezuela eller Argentina, eller som blir eksponert for kulturen gjennom nye naboer og venner hjemme i Norge, beskriver ofte en nesten identisk reaksjon — en slags åpning i forståelsen av hva mat egentlig kan være.

"Vi reiste til Medellín med tre unger, og den eldste nektet å spise noe annet enn pizza de første dagene. Så fant vi en gammel dame ved det lokale torget som solgte arepas de chócolo med smør. Dattera mi tok én forsiktig bit og så opp på meg med de største øynene jeg har sett. Fra det øyeblikket fantes det ingen vei tilbake — vi lærte å lage dem hjemme, og nå er det fast rutine hver lørdag morgen hos oss."

Slik lager du arepas og empanadas hjemme med barna

Den gode nyheten for norske familier som er blitt nysgjerrige, er at begge rettene er overraskende enkle å lage hjemme — spesielt nå som masarepa-mel er tilgjengelig i de fleste innvandrerbutikker og i et voksende antall dagligvarebutikker i norske byer. For arepas trenger du egentlig bare tre basisingredienser: masarepa, lunkent vann og salt. Blandingsforholdet er omtrent en del mel til litt under en del vann — start forsiktig med vannet og juster til deigen føles smidig og formbar uten å klebe til hendene. Legg en god teskje salt per to desiliter mel, elt godt i et minutt eller to, og la deigen hvile i fem til ti minutter mens du varmer opp en tykkbunnet stekepanne på middels høy varme.

For barn er formingen av arepas et morsommere og mer engasjerende alternativ til plastelina. La dem ta en porsjon deig, trille den forsiktig til en jevn ball mellom håndflatene og deretter trykke den flat med forsiktig og jevnt trykk — litt mer trykk enn de er vant til fra leireleken. Arepas steker på middels varme i en lett smurt panne, fire til fem minutter på hver side, til de er gyldne og hule inni. Du kan høre at det er luft i midten hvis du banker lett på dem med fingerneglen — et hult smell betyr at de er klare. Server med smør og revet hvit ost som basis, og sett frem ekstra fyll i skåler slik at hvert familiemedlem kan sette sammen sin favorittversjon uten kompromisser.

Empanadas krever litt mer teknikk og tålmodighet, men er minst like morsomme som familieprosjekt. Du kan bruke ferdigkjøpt empanada-deig som finnes fryst i innvandrerbutikker, eller lage din egen hvetedeig med hvetemel, smør, et egg og kaldt vann — elt til du får en smidig og ikke-klebrig deig som hviler i kjøleskap i tretti minutter. Rull deigen tynt ut og stikk ut sirkler med en stor kopp eller en sirkeskive. Legg en raus skje fyll i midten — prøv strimlet kylling med paprika og cumin, eller potet og ost for en vegetarisk versjon som alle kan spise. Brett deigen forsiktig over fyllet og trykk kantene godt sammen; gaffelmerker langs kanten er den raskeste metoden, men lær gjerne også «repulgue»-teknikken der du bretter kanten i en serie overlappende fliker for et virkelig autentisk og vakkert resultat. Stekes i forvarmet ovn på 200 grader i omtrent tjue minutter til de er gylne og duftende — eller frityres i varm nøytral olje for det sprøe, ekte gatekjøkkenmomentet.

Moderne varianter, fusjonskjøkken og den globale arepa-bølgen

I løpet av de siste ti til femten årene har arepas og empanadas opplevd noe av en internasjonal renessanse og gentrifisering, delvis drevet av den globale veksten i interesse for latinamerikansk matkultur og delvis av den store venezolanske immigrantbølgen som har brakt disse rettene til Europa, USA og Canada. I Miami, Madrid, London og Oslo dukker det stadig opp nye restauranter og kafeer som serverer disse rettene med et moderne og fusjonsorientert perspektiv, der respekten for tradisjonen balanseres mot lysten til å eksperimentere. Arepaen er ikke lenger bare fylt med tradisjonelt colombiansk eller venezuelansk innhold — du kan nå finne den fylt med asiatisk-inspirerte ingredienser som kimchi og sesamkrydret pulled pork, eller mediterrane kombinasjoner som hummus, grillet aubergine og granateplekjerner.

I Oslo har det vokst frem en kreativ trend blant unge kokker og matgründere som tar utgangspunkt i arepaens nøytrale, litt søte og jordlige maissmak og kombinerer den med nordiske råvarer og teknikker. Lakserøkt arepa med crème fraîche, dill og rogn, eller arepa med langtidsstekt lammetrekjøtt og rødkålslaw, er ikke lenger eksotiske eksperimenter som raise øyenbryn — de serveres på matfestivaler og pop-up-restauranter som en naturlig og spennende del av det norsk-latinamerikanske kulturmøtet. Denne kreative hybridiseringen er ikke alltid ukontroversielt blant tradisjonalister — mange latinamerikanere opplever at slike fusjoner fortynner og trivialiserer en tradisjon de holder kjær — men det er også et tegn på at maten er levende, i bevegelse og i dialog med verden rundt seg.

Empanadas har på sin side vist seg å være en ideell «blank lerret» for kulinarisk eksperimentering nettopp fordi den lukkede formen gjør det lett å bytte ut fyllet uten å endre den grunnleggende spiseopplevelsen av å holde noe varmt og smakfullt i hånden. I Buenos Aires, som er latinamerikansk kulinarisk innovasjons senter, er det blitt en form for sport blant unge kokker å komme opp med de mest overraskende og dristige fyllkombinasjonene — dulce de leche og brie, laks med wasabi og avokado, sjokolade og chili med havsalt på toppen. Empanada-festivaler der matentusiaster konkurrerer om den mest originale oppskriften, er blitt populære og godt besøkte arrangementer fra Buenos Aires til Barcelona, og de tiltrekker seg publikum som normalt aldri ville oppsøkt et gatetorgmiljø.

Reisens gave — og det du tar med deg hjem for alltid

Mange reisende til Colombia, Venezuela eller Argentina forteller om det samme fenomenet når de kommer tilbake og skal fortelle om turen: de kom for å se arkitektur og natur, for å oppleve historiske steder og eksotisk fauna, men det de husker aller best og gjerne med størst intensitet er en spesifikk smak fra gaten. En maisrunde kjøpt av en eldre dame i en smal gate i Cartagenas gamleby. En saftig empanada spist i regnvær under en plastikkmarkise utenfor et hverdagslig marked i Mendoza. Et morgenmåltid av fersk arepa fylt med ost og servert med sterk, svart kaffe, mens latinamerikansk salsamusikk strømmer svakt ut fra en radio et sted bak et korrugert jerntak. Disse øyeblikkene setter seg på en annen og dypere måte enn museumsbesøk og guidede turer, fordi de involverer alle sansene og skjer i ekte, uregissert menneskelig kontakt — den typen kontakt som reiser egentlig handler om.

Barn er spesielt mottakelige for disse sansemessige opplevelsene. Forskning på barns hukommelse og reiseerfaringer viser at sensorisk intense møter — lukter, smaker, teksturer og den fysiske handlingen med å ta imot noe nytt fra et fremmed menneskes hender — aktiverer hukommelsen på en dypere og mer varig måte enn visuelle inntrykk alene. En tiåring som husker smaken av sin første reina pepiada, vil bære den maten med seg som et personlig geografisk landemerke — som et indre kart over verden der Colombia er festet til en bestemt lukt og en bestemt smilende person ved en kullgrill.

Og så er det suveniret du tar med hjem — og det beste suveniret er alltid en ferdighet, ikke en gjenstand. Ikke bare en pakke masarepa fra innvandrerbutikken, men en ny praktisk evne, en ny og varig appetitt og kanskje et nytt vennskap med noen i nabolaget som opprinnelig ikke er herfra. For mange norske familier har et tilfeldig møte med arepas og empanadas på en utenlandsreise ført til at de siden aktivt oppsøker latinamerikanske kulturmiljøer og matarrangementer hjemme, deltar på matfestivaler, eller rett og slett inviterer naboer til en improvisert empanada-kveld der alle bidrar med hvert sitt fyll og historier om steder og smaker de har møtt. Slik vokser kulturer — ikke gjennom store diplomatiske gester eller politiske programmer, men gjennom den enkle, ydmyke og dyp menneskelige handlingen av å sette seg ned ved et bord og spise noe nytt og godt sammen.