Buktaling er kunsten å få en dukke til å se ut som den snakker. Her forklares opprinnelsen, hvorfor illusjonen lurer hjernen, og hvordan man kan lære teknikken.
Innhold i artikkelen (6)
Illusjonen som får folk til å tro på magi
Buktaling er kunsten å få en dukke til å se ut som den snakker, mens buktaleren selv sitter eller står med minimal synlig munnbevegelse. Ordet kommer av latin venter (mage) og loqui (å tale), og ble dannet etter gresk engastrimythos, «å tale i magen», ifølge Etymonline. Store norske leksikon definerer en buktaler som en person som snakker uten synlig bevegelse av munn og lepper, samtidig som talen koordineres med munnbevegelsene til en dukke eller figur buktaleren holder, se snl.no. Lyden kommer altså ikke fra magen — det er en illusjon skapt av pust-, tunge- og oppmerksomhetsteknikk.
Den tidligst kjente buktaleren er Eurykles fra Athen, en gresk spåmann som praktiserte det som ble kalt engastromythia. Praksisen omtales i Aristofanes sitt skuespill Vepsene, som ble fremført i 422 f.Kr. — en av de eldste kjente skriftlige omtalene av buktaling, ifølge gethistories.com. I antikken ble stemmen tolket som et tegn på at ånder eller de døde talte gjennom personen, ikke som underholdning.
I moderne tid ble buktaling en etablert scenekunst. Amerikaneren Edgar Bergen (1903–1978) fikk dukken Charlie McCarthy snekret i 1919, og de to hadde et fast radioprogram fra 1937 til 1956, ifølge Wikipedia. Spanske Wenceslao Moreno, kjent som Señor Wences, opptrådte 23 ganger i The Ed Sullivan Show mellom 1950 og 1971 med dukkene Johnny og Pedro, ifølge Ed Sullivan Show. I Norge er Erik Mogeno en av de mest kjente buktalerne; han nådde finalen i Norske Talenter i 2010 og har gjennomført over 3500 forestillinger, ifølge hans egen nettside erikmogeno.com.
Hvorfor hjernen lar seg lure
Fenomenet der publikum oppfatter at lyden kommer fra dukken og ikke fra buktaleren selv, omtales i forskningen som buktaler-effekten. Hjernen antar at lyd og syn som opptrer samtidig har samme opprinnelse og slår derfor sanseinntrykkene sammen — når dukkens munn beveger seg synkront med stemmen, flyttes den opplevde lydkilden til dukken, ifølge en forskningsoppsummering fra det fagfellevurderte tidsskriftet eLife. Illusjonen er derfor ikke først og fremst et pusteknep, men en effekt av hvordan hjernen kombinerer sanseinntrykk.
Hvordan illusjonen egentlig fungerer
Buktaling handler ikke om å skjule munnbevegelsen fullstendig, men om å holde den minimal samtidig som publikums oppmerksomhet rettes mot dukken. Når buktaleren åpner sin egen munn, ser publikum ansiktet hans. Når han i stedet holder opp en dukke og beveger munnen dens i takt med stemmen, flyttes blikket dit — og kombinert med buktaler-effekten beskrevet over, oppfattes stemmen som dukkens.
Den språklige teknikken går ut på å erstatte lyder som normalt krever synlig leppebevegelse. Bokstavene B, P og M lages vanligvis med lukkede lepper, men kan erstattes med henholdsvis D, T og N, som lages med tungen mot ganen uten å bevege leppene — ordet «ball» kan dermed høres ut som «dall» når substitusjonen kombineres med riktig pust- og tungeteknikk, ifølge undervisningsmateriell fra det amerikanske buktalerstudioet Maher Studios. Substitusjonen alene er bare et utgangspunkt — å få det til å høres naturlig ut krever trening på pust og tungebevegelse.
Buktaleren bruker i tillegg en egen stemmekvalitet for dukken — annen tonehøyde og klang enn sin egen naturlige stemme — og beveger dukken fysisk slik at den gestikulerer og endrer uttrykk. Til sammen skaper dette inntrykket av en levende dukke som snakker; det handler like mye om teatralsk illusjon som om språklig teknikk.
Praktisk guide: Slik lærer du buktaling
Steg 1: Øv på lydsubstitusjonen beskrevet over — D for B, T for P, N for M — foran et speil, slik at du kan se og fjerne eventuelle leppebevegelser, som beskrevet av Maher Studios.
Steg 2: Start med en enkel og rimelig dukke fremfor en profesjonell buktalerdukke. Øv på å bevege dukkens munn i takt med talen, og bruk en annen stemmekvalitet for dukken enn din egen naturlige stemme.
Steg 3: Bygg en karakter og enkle monologer. En buktaler har ikke bare en dukke, men en figur med egen personlighet — hva den sier og hvordan den oppfører seg. Øv gjerne foran venner eller familie for å få tilbakemelding underveis.
Karakteren — dukken må virke levende
Det som gjør buktaling vellykket, er at publikum oppfatter dukken som et levende vesen med egen personlighet — ikke bare en dukke, men en karakter. For å oppnå dette må buktaleren utvikle en tydelig persona. Kanskje dukken er barnslig og rotete. Kanskje den er snusfornuftig og skeptisk. Kanskje den er følsom.
I samspillet med buktaleren skal dukken ha egne meninger som skiller seg fra hans. Spør buktaleren om noe, kan dukken svare nei. Prøver buktaleren å få dukken til å gjøre noe, kan den gjøre motstand. Dette skaper dynamikk, og publikum blir opptatt av «uenigheten» mellom buktaleren og dukken.
Profesjonelle buktalere bruker ofte årevis på å utvikle karakteren sin — de gir dukken et navn, en bakgrunnshistorie og egne meninger om verden. Mange buktalere bruker hele karrieren på én karakter, fordi publikum knytter seg til nettopp denne figuren. Det handler ikke bare om teknikk, men om fortelling og følelsesmessig forbindelse.
Buktaling — en kunst som krever dedikasjon
Buktaling ser ut som magi, men består i praksis av tre komponenter: lydsubstitusjon og pustekontroll, fysisk styring av munnbevegelsen, og teatralsk karakterbygging. Alle tre krever øvelse over tid.
Det er ikke den enkleste kunsten å lære, og mange gir opp underveis. Det krever jevnlig øving, åpenhet for å feile foran andre mens man øver, og vilje til å utvikle en karakter man selv liker.
Buktaling er ikke forbeholdt sirkusartister og varieté-show — det er en kunstform for alle som liker å fortelle historier og skape illusjon.
Emner
