Hvaler og delfiner — havets giganter

I dypet — hvor gigantene bor

Hvaler er ikke fisk; de er mennesker av havet. De ammer ungene sine, de har komplekse familieforhold, og noen arter synger sanger som kan høres over hele verdenshavet. De delfiner vi ser leke i bølgene, er slekt med hvalene — og de er like intelligente, kanskje mer intelligente enn mange primater. Men hvor står de nå?

En blåhval, jordas største dyr som noensinne har levd, kan veie like mye som to hundre elefanter. Den spiser millioner av små reker daglig, men lever et liv vi praktisk talt ikke forstår. En spermhval dykker dypere enn noen annen sjøpattedyr — ned til syv tusen meter hvor mørket er absolutt.

Truslene som former deres verden

Fram til omkring 1900 var det hundretusener av hvalfangere som jakte hvalene for olje, mat og bein. Blåhvalene ble jaget fra omkring tre hundre seksti tusen individer ned til omkring fem tusen på sitt laveste punkt. I 1986 ble det innført et internasjonalt forbud mot kommersiell hvalfangst. Den gangen trodde verden at vi hadde spart hvalene.

I dag er truslene mer subtile. Plastikk: hvaler spiser plastikk fordi det ligner mat. Støy: militær sonar og skipstrafikk skaper konstant lydforurensning under vannet, som forstyrrer hvalenes kommunikasjon. Klimaendring endrer hvor og når hvalenes mat finnes. Og fiskerisammenhenger: hvalene får fanget seg i fiskeredskap og dør.

Tall og trender

Hvalenes og delfinenes tilstand varierer sterkt. Noen arter gjenvinner seg, andre blir farligere.

Sinnet under vannet

En delfin har en hjernestørrelse som rivaliserer med mennesket. Den kan gjenkjenne seg selv i speil, løse problemer, og viser tegn på selvbevissthet som bare menneskeaper og elefanter også har. Hvalene har komplekse dialekter — ulike hvalpopulasjoner har ulike måter å synge på, som arvekultur. En spermhval jakter dyphav-blekksprut ved å bruke ekkolokalisering — den sender ut lyder og lytter til ekkoet for å finne maten i fullstendig mørke. Hvordan en 40-tonn hval navigerer i avgrunn som mennesker aldri ville overleve, er fortsatt en gjåte.

"Hvaler er ikke bare dyr — de er medborger på Jorden. Vi har ansvar for dem slik vi har ansvar for vår egen art."

Håp og usikkerhet

Blåhvalen gjenvinner seg fordi hvalfangsten stoppet. Men andre arter har det verre: harphvaler blir fanget og druknet, grindehval blir drevet til stranding, og belugatutseende hvaler blir tatt til fangenskap. Havet endrer seg raskere enn noen gang før, og hvalene — selv med sine enorme hjerner — kan ikke tilpasse seg raskt nok.

Vi vet at hvaler følger sitt instinkt og vender vanligvis til samme steder hvert år. Men når maten som pleide å være der er borte, begynner de å sulte. Det er et kjempeproblem som mennesker har skapt gjennom klimaendring og forurensning — og som mennesker må løse.

Noe sluttord

Hvaler har overlevd på Jorden i millioner av år. De overlevde istidene, meteorittnedslagene, og enorme miljøforandringer. Men de klarte det på en planet som ikke hadde mennesker. I dag er de avhengig av vår vilje til å beskytte dem — en ansvarlig oppgave som vi har påtatt oss.

Hver gang du hører om en dead hval som er skyllet opp på stranden, eller om en hvalbestand som krymper, husk at det er et menneske-problem. Og menneske-problemer kan mennesker løse — hvis vi vil.