Norges dypet — hva skjuler havet under overflaten vår

Hva ligger under Norges kyster?

Norge har en av Europas mest dramatiske havskulpturer. Nordsjøen er en relativ grunne havbody, men når man beveger seg vestover og oppover mot Atlanteren, daler havbunn steeply. Molloy Deep, som ligger vest for Spitsbergen, er over 5550 meter dypt — dypere enn Mount Everest er høyt. I disse dyp-områdene hersker totalt mørke, temperaturer rett over frysepunktet, og trykket er så høyt at det ville knuse en person som et stykke papir.

Lange tider tenkte mennesker at disse dypene var dødelige, ørken-lignende områder uten liv. Men i løpet av de siste 30-40 årene har ROV-teknologi (fjernstyrte undervannsROV) og dykeroverne oppdaget at dyphavet vrimler av liv. Disse områdene har sitt eget økosystem basert på kjemiske prosesser i stedet for sollys. Hydrotermalske ventiler — som litt steder kaller 'sorte røykere' — spyr ut hete vann fullt av mineraler fra havbunn, og rundt disse ventilavnen blomstrer livskomplekse organismer.

Livet i mørket — dyphavets arktiske verden

I norske dyphavsregioner finner vi arter som er fantastiske tilpasset ekstrem. En gulløye-fisk kalles 'barreleye' fordi den har et transparent hode med tuber-formet øyne som ser oppover. Disse øynene kan oppfatte selv de minste lysflasker fra bioluminescente organismer meters unna. En giantisopod — en krabbe-aktig opprettholder — kan bli så stor som en hund og beveger seg langsomt over havbunn som en liten monster.

Disse dyphavsorganismene bruker et fænomen kalt bioluminescence — de skaper sitt eget lys ved hjelp av kjemiske reaksjoner. En angler-fisk bruker en lysende 'fiskekrok' på pannen for å trekke til seg byttet sitt. Mange krill og små fisk-arter bruker lysende mønstre for kommunikasjon, parringstiltrekkelse og kamuflasje. Norske dyphav-forskere har fotografert hundrevis av disse lysende væsener, og hver oppdagelse åpner nye spørsmål om evolusjon og tilpasning.

Tall og fakta om norsk dyphav

Norges dyphav rommer fortsatt store hemmeligheter:

Vulkaner og seismikk på havbunn

En av de mest dramatiske oppdagelsene i norsk dyphavsforskning er oppdagelsen av aktive vulkaner på havbunn. Knipovich-ryggen og Mohns-ryggen — som både ligger i norske farvann — er mid-ocean ridges hvor ny oceanhøpning dannes. Her presses glohete magma fra jordens indre mot overflaten, og det skjer konstante små jordskjelv. Små vulkanske utbrudd på havbunn er nesten daglig fenomener, men de er ikke like dramatiske som overflatevulkaner fordi vannet kjøler ned magmaen nesten øyeblikkelig.

Disse vulkaniske områdene har fascinert geofysikere i årtier. De danner nye land bokstavelig talt hver dag, og de skaper hydrotermale ventiler som er blandt de mest ekstreme miljøene på Jorden. For en dyphavsforsker er å dyke ned til en hydrotermal ventil noe av det mest eventyrlige og vitenskapelig verdifull man kan gjøre.

Status og muligheter for norsk forskning

Norge er i en unik posisjon når det gjelder dyphavsforskning. Vi har tilgang til enorme dyphavsregioner, vi har verdensledende teknologi innen under-vannsteknikk og robotikk (takket være olje- og gassindustrien), og vi har dedikerte forskere som brenner for å oppdage mysteriene i dyp. Institutser som NTNU, UiB og Havforskningsinstituttet arbeider aktivt med dyphavsforskning, og prosjekter støttet av Norges Forskningsråd og EU har bidratt til større forståelse av disse områdene.

Framtiden for norsk dyphavsforskning er lovende. Nye teknologier som bemannte submersibles, avanserte ROV-er og 'lander' — roboter som blir plantet på havbunn for langvarig observasjon — blir stadig forbedret. En gylden mulighet ligger i at norsk dyphav kan være nøkkelen til å forstå hvordan liv oppstår under ekstreme forhold — en kunnskapsbank som også kan informere søken etter liv på Jupiter-månen Europa eller Saturn-månen Enceladus.