De fem underverdener som skremte menneskene — fra Hades til Yomi

Undevoldens frykt — den universelle menneskelige obsesjon

Kaikulturene i verden, fra Grekland til Japan, fra Mexico til Afrika, har en felles tanke: det finnes et sted under jorden, under havet, eller bak den kjente verden — et mørkt rike hvor de døde går. Disse underverdener er gjerne ikke paradiset (det håper man å komme til) eller helvetet (hvor man strenges). De er noe tredje — steder hvor døde mennesker fortsetter å eksistere, ofte i en slags halvoppvåket tilstand.

Hvorfor er denne forestillingen så universell? Fordi mennesket lenge har vært obsessivt opptatt av dette: Hva skjer når vi dør? Hvor går vi? Og kan vi få kontakt igjen? Underverdenen i diverse mytologier er kultur hennes beste forsøk på å svare disse spørsmålene.

1. Hades — Grekerners velordnet underverden

Den greske underverdenen, ledet av guden Hades, var ikke nødvendigvis grusom eller plageløy — den var velordnet. Døde mennesker krysset elven Styx og kom til Hades, hvor de ble vurdert etter deres livsgjerninger. De dyder kom til Elysium (paradis), mens de illoyale ble sendt til Tartarus (helvetet). Og de fleste? De gikk til Asphodel-feltene — en grå, kedelig plass hvor døde mennesker gikk rundt som skygger og minnet seg sin tidligere liv.

Grekerens underverdenen var ikke en skrekkedalen som senere kristendommens helvete — den var en slags logistisk ordnet tilstand. Det var selvfølgelig trist å være der, men det var også rettferdig. Du fikk det du fortjente, og du var ikke alene.

2. Yomi — Japans skitne gjengangermateriale

I japansk Shinto-mytologi finnes Yomi (よみ) — den 'land of Yomi' — og det er et skummelt sted. Ifølge mytologien descender gudinninen Izanami dit og blir en råt, skitne gjengang. Hennes ektemann, Izanagi, dykker ned for å hente henne, men finner bare hennes moderne, råtne kropp. I frykt for horrot flykter han, og Izanami blir endestasjonen med å herske over alle døde.

Yomi representerer en rådere, mer visceral frykten for død — at kroppen din vil råtne, og at du blir noe annet enn det du var. Det er ikke en plass du ønsker å gå, og det finnes ingen vei ut.

3. Mictlan — Aztekernes dødels underverden

Aztekerne trodde at døde mennesker måtte gå gjennom Mictlan — en ni-nivået underverden fylt med prøvelser. Du måtte korke ørene dine forbi varghauler, navigere gjennom ørken-deler, og endelig møte Mictlantecuhtli, guden for død. Prosessen tok fire år, og hvis du klarte det, kunne du endelig ro.

Mictlan var ikke en straff — det var en indredelse. Aztekerne trodde at alle mennesker måtte gjennom Mictlan, uansett om de var gode eller onde. Det som bestemte dine chancer var hvordan du hadde levt — og hvilke gravgaver som ble begravd med deg for å hjelpe deg underveis.

4–5. Andre underverdener og et fellessein

Romerne hadde Orcus (helvetet), og Africaner kulturer hadde utallige forestillinger om gravlandet hvor forfedrene bodde. I nordisk mytologi finnes Niflheim og Muspelheim — istider og eldsteder som foregreipper verdens slutt. Hinduisme har Naraka — ikke helvetet, men et midlertidig oppholdssted før du blir gjenfødt.

Hva alle disse underverdener har til felles: de behandler døden ikke som en slutt, men som en overgang. Og de behandler mørket under jorden som et sted hvor menneskers opplevelse fortsetter på en eller annen måte. Det er både skremmende og trøstende. Skremmende fordi det er ukjent. Trøstende fordi det sier at vi ikke helt forsvinner.

Tall og trender

Undevoldens betydning i mytologi viser hvor fundamental tanken om døden er for mennesket — og hvor universell denne frykte er.

Underverdenen som menneskelig tilpasning til dødeliglighet

Underverdenen i så mange kulturer er ikke en komputersimulering — det er menneskehetets måte å behandle den usigelige sanerheten: at vi alle dør, og at vi ikke vet hvor vi skal. Ved å gi døden en plass, en form, en struktur, gjorde mennesker dødeligligheten mindre gru

"Underverdenen er menneskehetens forsøk på å gjøre det ukjente kjent — å gi et ansikt til det vi frykter mest, døden selv."