Babyers psykologi og tilknytning: Slik bygger dere et trygt bånd

Hva er tilknytning og hvorfor betyr det noe?

Tilknytning er det emosjonelle båndet mellom en baby og dens primære omsorgsgiver – vanligvis mor, far eller begge. Dette båndet dannes gradvis gjennom tusenvis av små interaksjoner i løpet av de første leveårene, og legger grunnlaget for barnets psykologiske utvikling.

Tilknytningsteori ble første gang presentert av den britiske psykologen John Bowlby i 1958, og videreutviklet av den amerikanske psykologen Mary Ainsworth (snl.no). Flere metaanalyser knytter kvaliteten på tidlig tilknytning til barnets senere sosiale kompetanse og atferd, men sammenhengen er langt fra deterministisk (Groh mfl., 2017).

De fire tilknytningsstilene

Ainsworth identifiserte gjennom «fremmedsituasjonen» – en standardisert prosedyre på 21 minutter der barnets reaksjoner på separasjon fra og gjenforening med omsorgsgiveren observeres – tre tilknytningsmønstre. En fjerde kategori, desorganisert tilknytning, ble lagt til av forskerne Mary Main og Judith Solomon i 1986, for å fange opp barn som ikke passet inn i de tre opprinnelige mønstrene (snl.no; Duschinsky mfl.). Det er viktig å forstå at disse stilene er beskrivelser – ikke dommer over foreldre eller barn.

Tilknytningsstilen du selv fikk som barn påvirker din evne til å danne trygg tilknytning med ditt barn, men det er fullt mulig å bryte et utrygt mønster med bevissthet og støtte.

• Trygg tilknytning: Barnet kan bli lei seg når omsorgsgiveren går, men søker nærhet og lar seg trøste ved gjenforening, og går raskt tilbake til lek.
• Unnvikende tilknytning (utrygg): Barnet viser lite oppmerksomhet på omsorgsgiveren og unngår ofte kontakt ved gjenforening. Typisk ved følelsesmessig lite tilgjengelige omsorgspersoner.
• Ambivalent tilknytning (utrygg): Barnet er engstelig selv når omsorgsgiveren er til stede, og viser motstridende atferd – søker nærhet samtidig som det avviser kontakt ved gjenforening. Skyldes ofte inkonsistent respons fra omsorgsgiver.
• Desorganisert tilknytning (utrygg): Barnet viser motstridende og uforutsigbar atferd overfor omsorgsgiveren – både søker og unngår kontakt. Assosiert med traumer eller svært uforutsigbare omsorgspersoner.

Babyens hjerne og tidlig utvikling

Ved fødsel er babyens hjerne omtrent en firedel av størrelsen til en voksen hjerne, og den dobler størrelsen i løpet av det første leveåret, ifølge ZERO TO THREE. Over 1 million nye nevrale forbindelser dannes hvert sekund de første leveårene, sterkt påvirket av erfaringene babyen gjør, ifølge Center on the Developing Child ved Harvard University.

Langvarig, sterk stress uten støtte fra en omsorgsperson – det som kalles «toksisk stress» – kan forstyrre hjernens utvikling og øke risikoen for senere helseproblemer, ifølge Center on the Developing Child. Kortvarig stress med en trøstende voksen til stede regnes derimot som en normal og sunn del av utviklingen. Å svare på babyens signaler er ikke å «skjemme dem bort» – det bygger tryggheten som beskytter mot skadelig stress.

Slik fremmer du trygg tilknytning

Trygg tilknytning handler ikke om perfeksjon – det handler om sensitivitet og konsistens. Du trenger ikke å reagere riktig hver gang, men du trenger å forsøke å forstå babyens signaler og respondere på dem.

Spedbarnsforskeren Edward Tronick har vist at foreldre og baby er i en avstemt, samstemt tilstand bare rundt 30 prosent av tiden, selv i velfungerende relasjoner – resten av tiden er de ute av takt med hverandre. Det avgjørende er ikke å unngå feiljustering, men å reparere den: å legge merke til at kontakten brøt, og å komme tilbake til barnet (Tronick, 1989).

• Øyekontakt og smil: Svar på babyens blikk og ansiktsuttrykk
• Prat til babyen: Beskriv hva du gjør, hva de ser og hva du tror de føler
• Bæring: Tett kroppskontakt fremmer oksytocinfrigjøring hos begge
• Sensitiv respons på gråt: Svar raskt – babyer under 6 måneder kan ikke blidgjøre seg selv
• Rutiner: Forutsigbarhet gir trygghet
• Lek: Tur-taking og titting-tei bygger tillit og glede
• Reparasjon: Når du reagerer feil – erkjenn det og prøv igjen

Foreldres tilknytningsstil og overføring

En metaanalyse av van IJzendoorn (1995) finner en sammenheng mellom foreldres egen tilknytningsrepresentasjon og tilknytningen de bygger med sitt eget barn – det som kalles intergenerasjonell overføring av tilknytning. Sammenhengen er ikke skjebnebestemt: foreldres sensitivitet forklarer bare en del av overføringen, og resten avhenger av andre faktorer som kan endres.

Foreldre som har bearbeidet sin egen barndom gjennom terapi, selvrefleksjon eller støtte fra partner har gode forutsetninger for å skape trygg tilknytning. Det å snakke åpent om egne erfaringer er i seg selv et godt tegn.

• Helsestasjonen og fastlegen: Første stoppested ved bekymringer om samspill og tilknytning
• Trygghetssirkelen (COS-P): Foreldreveiledningskurs basert på tilknytningsforskning, tilbys gjennom familievernkontorene (Bufdir)
• ICDP (International Child Development Programme): Gruppebasert foreldreveiledning utviklet i Norge, bygger blant annet på tilknytningsteori (Bufdir)
• Familievernkontoret: Tilbyr parterapi og veiledning for foreldre

Tegn på utrygg tilknytning og når du bør søke hjelp

Dersom du opplever at du sliter med å knytte deg til babyen, at du er likegyldig til gråten, eller at du ofte er sint og frustrert på babyen, er dette signaler du bør ta på alvor. Det betyr ikke at du er en dårlig forelder – det kan bety at du trenger støtte.

Omtrent én av ti kvinner i Norge opplever depressive symptomer i forbindelse med svangerskap og fødsel, og rundt én av tjue utvikler mer alvorlig fødselsdepresjon, ifølge Helsenorge. Tegn kan være at hverdagen oppleves tung og grå, at du føler deg likegyldig eller uten verdi, eller at du reagerer mindre på babyens signaler enn før. Fastlege, jordmor og helsesykepleier er anbefalte steder å ta kontakt, og familievernkontoret kan også hjelpe ved relasjonsproblemer.

Langtidseffekter av trygg tilknytning

Flere metaanalyser finner en svak til moderat sammenheng mellom trygg tilknytning i sped- og småbarnsalder og bedre sosial kompetanse og færre atferdsproblemer senere i barndommen (Groh mfl., 2017).

Men husk: Tilknytning er ikke alt. Genetikk, barnehage, venner, skole og samfunn spiller alle inn. Trygg tilknytning gir et godt utgangspunkt – det er ikke en garanti, og mangel på det er ikke en dom.

• Bedre emosjonell regulering
• Høyere sosial kompetanse og lettere for å danne gode vennerelasjoner
• Færre atferdsproblemer utad (aggresjon, uro) og innad (angst, tilbaketrekning)