De 5 beste komediene som tåler tidens tann

Hvorfor noen komedier aldri blir gamle

Humor er den mest ferskvare-aktige delen av filmkunsten. En vits som forutsetter at du kjenner en politiker, en reklame eller en teknologi, dør sammen med referansen. En vits som forutsetter at mennesker lyver seg inn i situasjoner de ikke kommer ut av, lever evig.

Komedien er dessuten en av de eldste sjangrene vi har. Store norske leksikon definerer komedien som et verk som bruker humor og der handlingen slutter godt, i motsetning til tragedien, og peker på at den arbeider med vanlige mennesker og avslører deres mangler. Aristofanes skrev satiriske skuespill som «Froskene» i 405 fvt. og «Lysistrata» i 415 fvt., der kjente personer ble eksponert. Mekanismen er 2 400 år gammel og fungerer fortsatt.

I denne artikkelen har vi tatt for oss fem klassikere og sjekket dem mot to av verdens mest brukte filmkåringer. Der vår vurdering og kåringene spriker, sier vi det. Vil du ha den bredere sjangeranalysen, har vi også en artikkel om hvorfor klassisk komedie fortsatt fungerer.

Hva sier de store kåringene?

Det finnes ingen objektiv rangering av humor, men det finnes to referanser som brukes som utgangspunkt overalt i filmverdenen.

Den ene er American Film Institutes «100 Years…100 Laughs», en rangering av de morsomste amerikanske filmene gjennom tidene. På topp ligger Some Like It Hot (1959), fulgt av Tootsie (1982), Dr. Strangelove (1964), Annie Hall (1977) og Duck Soup (1933). Videre i topp ti følger Blazing Saddles (1974), M*A*S*H (1970), It Happened One Night (1934), The Graduate (1967) og Airplane! (1980).

Den andre er BFIs Sight and Sound-kåring av tidenes beste filmer, der 1 639 kritikere, kuratorer, arkivarer og akademikere deltok. Der er komedier sjeldne i toppen — men Singin' in the Rain ligger på 11. plass, foran både Rashomon, Stalker og Sykkeltyvene.

Kombinasjonen er interessant: den ene listen måler hvor mye du ler, den andre hvor mye filmen betyr. Filmene som scorer på begge, er de virkelig tidløse.

#1: Some Like It Hot (1959) – ubestridt på topp

Tony Curtis og Jack Lemmon som to musikere på flukt fra Chicago-mafiaen, forkledd som kvinner i et damorkester. Marilyn Monroe som sangeren Sugar. En handling som gradvis strammes til, helt til den siste replikken — en av de mest siterte i filmhistorien.

Regissør Billy Wilder er en av grunnene til at filmen holder. Store norske leksikon beskriver hvordan Wilder utviklet en smart og kynisk tone som preget amerikansk film, og at han vant sju Oscar-priser og ble nominert femten ganger. Han var den første som vant Oscar for både beste regi, beste produsent og beste manus. Om Some Like It Hot skriver leksikonet at filmen viste Wilders talent for frisk og absurd komikk.

Marilyn Monroe fikk en Golden Globe for rollen som en sårbar og alkoholisert sanger. Det er verdt å merke seg at hun spilte komedie hele 1950-tallet — Gentlemen Prefer Blondes (1953), The Seven Year Itch (1955) og Bus Stop (1956) — og at hun døde bare tre år etter Some Like It Hot, i 1962.

Hvorfor holder den? Fordi grunnpremisset er identitet under press. Ingen del av vitsen krever at du kjenner til 1959. AFI rangerer den som den morsomste amerikanske filmen som er laget, og det er vanskelig å argumentere imot.

#2: Singin' in the Rain (1952) – den eneste som er begge deler

Singin' in the Rain er den ene filmen på denne listen som scorer høyt på begge kåringene: nummer 16 hos AFI og nummer 11 i Sight and Sound-avstemningen. Ingen annen komedie kombinerer bredde og kritikerstatus på den måten.

Store norske leksikon omtaler filmen som et av høydepunktene i amerikansk musikalfilm. Gene Kelly hadde hovedrollen og regisserte sammen med Stanley Donen. Sangene var av Arthur Freed og Nacio Herb Brown, og handlingen er en humoristisk satire over overgangen fra stumfilm til lydfilm.

Nettopp satiren er nøkkelen til holdbarheten. Filmen handler om en bransje i teknologisk panikk — skuespillere med feil stemme, mikrofoner gjemt i buketter, regissører som ikke skjønner det nye mediet. Det er en historie enhver bransje i omveltning kjenner igjen, og den har blitt mer aktuell, ikke mindre. Kellys kombinasjon av atletisk dans og ballett bidro til å fornye musikalsjangeren fra 1940-tallet.

Er du interessert i den epoken filmen satiriserer, har vi skrevet om stumfilmens digitale renessanse.

#3: The Pink Panther (1963) – slapstick som ikke krever oversettelse

Store norske leksikon forteller at Blake Edwards i 1963 innledet et langvarig samarbeid med Peter Sellers med The Pink Panther, og at slapstick-komediene med Sellers i rollen som inspektør Jacques Clouseau ble stadig mer burleske i stilen etter hvert som serien vokste. The Party fra 1968 tilhører samme samarbeid.

Grunnen til at Clouseau overlever er teknisk: humoren er nesten utelukkende fysisk og visuell. En mann som ødelegger alt han berører mens han insisterer på sin egen kompetanse, er morsom uavhengig av språk, kultur og tiår. Det er den samme mekanismen som bærer Buster Keatons The General fra 1926, som fortsatt ligger på 18. plass hos AFI — nesten hundre år etter premieren.

Serien er ujevn, og det bør sies. De første to filmene, The Pink Panther og A Shot in the Dark, holder mål; de senere oppfølgerne er en annen sak. Vår anbefaling gjelder originalen.

#4: Breakfast at Tiffany's (1961) – med et forbehold

Breakfast at Tiffany's fra 1961, med Audrey Hepburn i hovedrollen, var blant Blake Edwards' tidlige suksesser etter gjennombruddet med Operation Petticoat i 1959, ifølge Store norske leksikon. Hepburns Holly Golightly er en av filmhistoriens mest kopierte figurer, og filmen er stilistisk fortsatt slående.

Men her må vi være ærlige om noe som ikke er tidløst. Filmens birolle Mr. Yunioshi, spilt av Mickey Rooney i sminke som karikerer en japansk mann, er en av de mest omtalte rasistiske framstillingene i amerikansk mainstream-film. Den var problematisk allerede i 1961 og er uutholdelig i dag. Filmen står ikke i AFIs topp 20 over de morsomste amerikanske filmene.

Vi tar den likevel med, fordi den viser noe viktig om tidløshet: en film kan ha varige kvaliteter i tone, klipp og skuespill og samtidig ha partier som har råtnet fullstendig. Å se klassikere kritisk er ikke det samme som å avvise dem.

#5: It's a Wonderful Life (1946) – ikke egentlig en komedie

Vi lot denne stå på listen fordi den hører hjemme i en samtale om filmer som overlever, men vi skal være presise: It's a Wonderful Life er ikke en komedie. Den er et fantasidrama med komiske partier, og den står ikke på AFIs komedieliste.

Store norske leksikon skriver at publikum i etterkrigstiden sviktet den ellers vellagede It's a Wonderful Life fra 1946. Filmen var altså en kommersiell skuffelse ved premieren og fikk sin status først i ettertid, i stor grad gjennom TV-visninger. Capra hadde tidligere laget You Can't Take It With You (1938), som vant Oscar, Mr. Smith Goes to Washington (1939) og Arsenic and Old Lace (1944).

Vil du ha en ekte komedie i stedet, peker AFI-listen på flere åpenbare kandidater fra samme epoke: Duck Soup (1933) med Marx-brødrene på femteplass, It Happened One Night (1934) på åttendeplass, A Night at the Opera (1935) på tolvteplass og Bringing Up Baby (1938) på fjortendeplass.

Filmene listen vår ikke har plass til

Fem plasser er få. Disse står i AFIs topp 20 og fortjener en plass i enhver samtale om tidløs komedie:

• Tootsie (1982) — nummer 2 hos AFI. Samme grunnpremiss som Some Like It Hot, tjuetre år senere og med en helt annen samfunnskritikk.
• Dr. Strangelove (1964) — nummer 3. Stanley Kubricks satire over atomkrig, der Peter Sellers spiller tre roller.
• Annie Hall (1977) — nummer 4. Definerte den moderne romantiske komedien og vant Oscar for beste film.
• Duck Soup (1933) — nummer 5. Marx-brødrenes anarkistiske krigssatire, 68 minutter lang og uten et sekund til overs.
• Blazing Saddles (1974) — nummer 6. Mel Brooks' western-parodi, som fortsatt provoserer.
• Airplane! (1980) — nummer 10. Prototypen på vitsetetthetens komedie, med flere vitser per minutt enn noen annen film i toppen.
• The General (1926) — nummer 18. Buster Keatons stumfilm, og beviset på at fysisk komikk ikke trenger lyd i det hele tatt.

De fire mekanismene som gjør humor tidløs

Ser du på hva filmene i toppen av AFI-listen har til felles, går det an å isolere fire trekk.

Det første er at humoren ligger i situasjonen, ikke i referansen. Some Like It Hot, Tootsie og Bringing Up Baby bygger alle på personer som lyver seg inn i en rolle og må holde løgnen gående. Ingenting av det krever kunnskap om samtiden.

Det andre er visuell framfor verbal komikk. Buster Keaton, Peter Sellers som Clouseau og Gene Kellys dansesekvenser fungerer uten undertekst. Verbal humor som hviler på slang fra ett bestemt tiår, aldrer raskest av alt.

Det tredje er tempo og struktur. De beste komediene er stramt klippet og korte — Duck Soup varer 68 minutter. Når hver scene har en funksjon, tåler filmen gjensyn.

Det fjerde er at målskiven er makt, ikke avmakt. Satire som latterliggjør de mektige — Dr. Strangelove mot generalene, Blazing Saddles mot rasismen, Singin' in the Rain mot studiosystemet — holder seg. Humor som latterliggjør minoriteter eller sårbare grupper, aldrer katastrofalt, slik Breakfast at Tiffany's demonstrerer.

Slik finner du dem i Norge

Tilgjengeligheten på strømmetjenester endrer seg fra måned til måned, og vi oppgir derfor ikke hvilken tjeneste som har hva. Sjekk søketjenester for strømming før du abonnerer på noe for én films skyld.

Cinematekene, som drives av Norsk filminstitutt, viser klassikere i kinoformat i flere norske byer, og programmet er ofte tematisk — en Wilder-serie, en Keaton-serie, en musikalserie. Det er den beste måten å se disse filmene på, fordi de er laget for et rom med publikum som ler samtidig.

Bibliotekene låner fortsatt ut film gratis, og mange av titlene over finnes i fysiske utgaver med kommentarspor og restaurert bilde. For filmer som er falt i det fri, som Buster Keatons stumfilmer, finnes det dessuten lovlige gratisversjoner i digitale arkiver.

Er du mer opptatt av hvordan enkeltscener er bygget, har vi også skrevet om filmhistoriens mest slående scener.

Når du er ferdig med algoritmen

Strømmetjenestenes anbefalinger er bygget for å holde deg i tjenesten, ikke for å gi deg den beste filmen. En kuratert liste fra 1926 til 1982 gjør det motsatte: den peker på filmer som har overlevd i seksti, åtti eller hundre år uten markedsføringsbudsjett.

God humor holder. Ikke fordi den er tidløs i en mystisk forstand, men fordi den handler om mekanismer i mennesker som ikke har endret seg: forfengelighet, panikk, løgn og selvbedrag. Verktøyene endrer seg. Vi gjør det ikke.

Kilder og videre lesing

Rangeringer: American Film Institute — 100 Years…100 Laughs og BFI Sight and Sound — Greatest Films of All Time.

Personer og filmer: Store norske leksikon om Billy Wilder, om Gene Kelly, om Blake Edwards, om Frank Capra, om Marilyn Monroe og om komedie som sjanger.

Rettet i denne versjonen: et sitat tillagt «Kjell Stormoen, filmkritiker» er fjernet, fordi kilden ikke lot seg verifisere — Kjell Stormoen var skuespiller, ikke filmkritiker. Påstandene om at gjennomsnittlig filmlevetid er 5–10 år, at 8 prosent av utgivelsene fra 1960-tallet holder, at klassikere har 8,2 i snitt på IMDb og nyere komedier 6,8, er alle fjernet, fordi ingen av dem lot seg belegge. Rangeringene er erstattet med AFIs og BFIs faktiske lister. Framstillingen av It's a Wonderful Life som komedie er korrigert, og forbeholdet om Mr. Yunioshi-rollen i Breakfast at Tiffany's er lagt til.