Brutalisme — eller «brutalism» — er en arkitekturstil fra 1950–1970 som bruker råbetong og massiv geometri. Den er kontroversiell, men også en viktig del av Norges byhistorie. En gjennomgang av hvorfor noen elsker og noen hater denne stilen.
Innhold i artikkelen (5)
Hva er brutalisme egentlig?
Brutalisme oppsto i etterkrigstiden, med Le Corbusier og den amerikanske arkitekten Paul Rudolph blant sentrale skikkelser. Navnet kommer fra det franske «béton brut» — rå betong — et uttrykk knyttet til Le Corbusiers bruk av upusset betong. Selve betegnelsen «New Brutalism» ble første gang brukt av arkitekten Alison Smithson i 1953 om et ubygd boligprosjekt, og retningen ble etablert som egen bevegelse da arkitekturhistorikeren Reyner Banham anmeldte Alison og Peter Smithsons skole i Hunstanton i et essay fra 1955. Ideen var både praktisk og politisk: betong var billig, holdbart og raskt å bygge med, og den rå, upyntede stilen ble sett som et demokratisk ideal — offentlige bygg skulle ikke pyntes for de få, men vise materialet fram slik det var. Stilen kjennetegnes av massive betongvolumer, geometriske former, få vinduer og fasader som viser konstruksjonen rått og ubearbeidet i stedet for å pusses til å se vakker ut på tradisjonelt vis. Paul Rudolphs Art and Architecture Building ved Yale (1963), med sin bankede, riflede betongoverflate, regnes som et av de tidlige og mest kjente eksemplene på retningen i USA.
Brutalisme i Norge — fra idealtid til forfall
Norge fikk sin egen brutalisme fra slutten av 1950-tallet, drevet fram av arkitekten Erling Viksjø, som sammen med ingeniør Sverre Jystad utviklet «naturbetong» — en betongfasade der de innstøpte steinene sandblåses fram i overflaten. Viksjø brukte metoden på Høyblokka i regjeringskvartalet (1958), på Oslo helseråds bygning (1969) og på Y-blokka (1969), utsmykket med sandblåste motiver av Carl Nesjar etter forlegg av Pablo Picasso, samt på rådhuset i Bergen, ferdigstilt i 1974 etter Viksjøs død. Château Neuf på Blindern i Oslo, tegnet av Kjell Lund og Nils Slaatto, regnes som en dempet form for brutalisme. Y-blokka ble likevel revet: rivingen startet i april 2020 etter en årelang vernestrid der Riksantikvaren gikk imot rivingen og Fortidsminneforeningen og flere arkitektorganisasjoner saksøkte staten uten å nå fram. Etter 1980-tallet, da postmodernismen tok over, begynte mange å se de brutalistiske byggene som mørke, kalde og undertrykkende. Flere ble dårlig vedlikeholdt, og noen ble revet. Internasjonalt fikk brutalismen en renessanse fra 2010-tallet, med økt oppmerksomhet rundt bevaring av etterkrigsarkitektur — en interesse som også har preget debatten om norske bygg som Høyblokka og Y-blokka.
Tall og trender
Regjeringen bestemte i 2014 å bevare Høyblokka, men rive Y-blokka. Rivingen startet i april 2020, kort tid etter at Oslo tingrett avviste et søksmål fra Fortidsminneforeningen og flere arkitektorganisasjoner. Riksantikvaren gikk imot rivingen og mente tapet ville svekke forståelsen av norsk etterkrigsarkitektur.
Hvorfor folk elsker brutalisme
Noen ser brutalisme som ren kunst. De massive betongfasadene har en visuell kraft som glasstårn ikke har. Fotografer og arkitekturentusiaster drømmer om å dokumentere brutalistiske bygg før de eventuelt blir revet. Arkitekter ser brutalisme som «ærlig» — det er ingen flørt eller tilsminking, bare rå materie og geometri. For sosialt orienterte mennesker representerer brutalisme et ideal om offentlig rom, demokrati og like muligheter. En stor betongbygning som Bergen rådhus eller et brutalistisk kontorbygg sier: «Dette er for alle, ikke bare de med råd til utsmykning.» Den råe estetikken tiltrekker også dem som er interessert i industriell skjønnhet — fabrikker, kraftmaster og betong har sin egen, harde skjønnhet.
Hvorfor folk hater brutalisme
Andre ser bare dystopi. Massiv betong oppleves som kald, undertrykkende og deprimerende. Når betongen blir skitten eller skadet, ser det katastrofalt ut. Mange brutalistiske bygg lider under dårlig vedlikehold — sprekker, fukt og tilsmussing gjør dem til skjemmende innslag i bybildet i stedet for monumenter. Arkitekturstudenter lærer ofte at brutalismen «mislyktes» fordi folk ikke ønsker å bo eller jobbe i disse byggene. Kulturhistorikere peker på at selv om idealet var demokrati, ble mange brutalistiske høyhus dårlige steder å bo: kalde, mørke og dårlig vedlikeholdt. Fordi de så brutale ut, ble vedlikehold ofte nedprioritert politisk når myndighetene uansett vurderte å rive byggene.
Kontakt & nettverk
- Norsk arkitektur og designwww.arkitektur.no
Emner
