De beste buktalisterne i verden — fra tradisjon til moderne

Buktaling — kunsten å snakke uten å snakke

Buktaling er snakst å beskrive som teater der en kunstner og en taus «karakter» (gjerne en dukke eller hånddukke) samspiller. Men det er også psykologisk manipulasjon — du ANER at det er en person som snakker, men du ser det ikke. Hjernen din nøles mellom å stole på øynene og ørenede.

Kunstformen opplevde sitt høydepunkt på 1950-1960-tallet da den var mainstream-underholdning. Deretter forsvant den nesten — bortsett fra barn-TV og litt nostalgisk underholdning. De siste tiårene har buktaling opplevd en bemerkelsesverdig renessanse blant både akademikere og performance-kunstnere som ser potensial i det tvetydig og komiske.

Vi presenterer fem buktalisere som gjør kunstformen til sitt — fra tradisjonalister som bevarer klassisk varieté-humor til moderne kunstnere som bruker buktaling som verktøy for sosial kritikk og psykologisk utforskning. Dette er ikke barnekamerat-stoff — dette er seriøs kunstform.

Tradisjonalistene: buktaling som variété

Bergen-buktalistene Bjørn og Arne driver «Dukketeater Trolling» — de er klassiske i sin tilnærming. Dukkene deres er tradisjonelle hånddukkur med karikatyraktige trekk som tillater store mimikk-bevegelser. Humoren er anslagsfull og gjenkjennelig: dårlig ordvitsj, karakterer som misforstår hverandre, litt lovlig usedelig humor.

Deres teknikk er praktisk talt perfekt — du ser praktisk talt ikke at det er én person som snakker. Og det er her hvor kunsten ligger. En buktalist må samtidig bevege hendene (som dukken), holde ansiktet relativt stille, og kontrollere sin egen røst. Det krever både muskulær presisjon og mental dissosiasjon.

Disse tradisjonalistene kjemper for å bevare buktaling som populær variété-underholdning. De oppfører seg på mindre arenaer, på festivaler, på seniorsentrer. Publikum ler, og for et øyeblikk føles det som om man er tilbake til 1955.

De moderne: buktaling som kunstform

Så finnes moderne buktalisere som bruker kunstformen for helt andre formål. Anja Løvenkrands fra København bruker buktaling til å utforske kjønn, identitet og sosial angst. Dukkene hennes er ikke søte — de kan være skummelt antropomorfe eller abstrakte. Hun bruker buktaling ikke for å underholde, men for å gjøre publikum ukomfortable og reflektere.

Nina Conti fra England er kanskje den mest kjente moderne buktalist. Hun bruker dukkene som alter-egoer for å si ting hun selv ikke kan si — dukkene blir hennes fremstilling av deler av hennes psyke. Det blir terapeutisk og kunstnerisk samtidig. Hennes oppsetninger er ofte provokativt sjølvsituert og følelsesmessig nakent.

Disse kunstnerne beveger seg langt fra tradisjonell buktaling. De bruker det som en kunstform som utforsker menneskelig psykologi, kjønn, og sosiale mekanismer. Det er Grotowski møter Freud møter «Charlie's Aunt» — klassisk teater-teknikk brukt for å utforske moderne eksistensielle problemer.

Tall og trender

Buktaling som kunstform har dokumentert opphav helt til omkring 600 f.Kr. i Egypten. I moderne tid har International Ventriloquism Congress årlige konkurranser som trekker kunstnere fra hele verden. Moderne buktalisere tjener variabelt — fra 50.000 NOK årlig for hobbyister til over 500.000 for populære scenekunstnere og TV-artister.

Lære buktaling: teknikk og disiplin

Å lære buktaling krever først og fremst tålmodighet og muskelpresisjon. Studentene begynner med å øve på å snakke uten å bevege leppen — å projisere stemmen på dukkens munn. Det høres enkelt ut, men det tar hundrevis av timers øving før du kan gjøre det naturlig.

Deretter lærer du å bevege dukkens tunge, munn og ansikt mens du snakker — og gjøre det samtidig som du holder ditt eget ansikt stille og utrykkningsløst. Mange buktalisere bruker «ekkoteknikker» — de snakker litt, pauserer, og lar dukkens «svar» komme fra litt utenfor din vensende munn.

De fleste profesjonelle buktalisere har tatt formell teatertrening. Buktaling alene er ikke nok — du må forstå teatralsk oppsettelse, dramaturgi, timing og publikum-forvaltning. Du er skuespiller, håndukkør, mimiker og stemme-kunstner samtidig. Det er et håndverk som tar år å mestre ordentlig.

En kunstform som blir tatt alvorlig igjen

Buktaling forsvant fra mainstream fordi TV og film gjorde levende skuespillere mer tilgjengelige. Men kunstformen har sin egen sjel — noe helt særlig om den tause jakten mellom kunstner og dukke, mellom det du ser og det du hører. Det fascinerer mennesker på en måte som levende skuespill ikke gjør.

I dag ser vi universiteter som tilbyr kurs i buktaling som del av performancekunst. Vi ser unge kunstnere som oppfinner nye måter å bruke det på. Vi ser at det klassiske kunnskapen som truet med å dø ut av kultur, opplevber nytt liv fordi kunstnere er nysgjerrige på hva som funker psykologisk og teateralt.

Neste gang du ser en buktalist — enten den klassiske varieté-typen eller den moderne kunsttypen — merka hvordan hjernen din kjemper for å stole på det du hører fremfor det du ser. Det er magi, men det er også bare håndverk, øving, og dyp forståelse av menneskelig oppmerksomhet.

"Buktaling handler om å få mennesker til å glemme at de sitter og ser på en person med en dukke. I det øyeblikket de glemmer, har jeg gjort min jobb — resten er teater."