Buktaling: Fra Charlot Charbonnier til TikTok — trender i glemt kunst

Kunsten som ikke døde — den só omformes

Buktaling ser ut som en kunstform fra jernalderen eller minst fra 1950-tallet — en mann som snakker uten å flytte leppa, og en putefigur eller dukke som snakker tilbake og diskuterer med ham. Det høres ut som noe som ville blitt glemt og begravd sammen med lavt, live-radio og sirkus på landeveien. Men buktaling er ikke glemt. Det er bokstavelig talt overalt, og det blomstrer.

Du kan finne buktalere på gatehjørner, på Netflix-dokumentarer, på TikTok og Instagram, på YouTube. De oppfører seg med gamle klassiske dukker og nye roboter og digitale figurer. De lager humor med barnebok-karakterer og politisk satire og eksistensielle refleksjoner. Kunstformen er både helt uendret fra 1800-tallet og samtidig helt ny og relevant.

Fra Charlot Charbonnier til suksess på sosiale medier

Buktaling stammer fra antikken — greske og romerske kilder nevner ventriloqui som en kunstform. Men som modern kunstform blomstret det på 1800-tallet og tidlig 1900-tallet. Charlot Charbonnier, kalt Charlot, var en av de største — han opptrådte på musikaller, varietéer, og teaterscener. Hans dukke var en kjendisfigur på sitt eget tidspunkt, nesten som en popkultur-ikonografi.

Men så kom TV, og buktaling falt ut av gunst og favør. Hvorfor skulle du sitte og se på en buktaler når du kunne se på tegneseriekaraktærer animert av hånd? Eller Jim Henson-dukker med faktisk sofistikert manipulasjon og opptaksteknikk? Buktaling ble sett på som et stykke museum og vaudeville — underholdning for barn på karnevaler, gammeldags og foreldet.

Men det forsvant aldri helt. Fra 1960-tallet og helt ut til 2000-tallet var det alltid buktalere som jobbet — i små teatre, på barnefester, på cruiseships, på småbyer-festivaler. De holdt kunstformen i live, ventet på at tiden skulle skifte igjen. Og det gjorde den.

Hvorfor buktaling lever og blomstrer i 2026

En sterk grunn er at det er *live* og *ekte*. I en verden hvor alt er digitalt, AI-generert, manipulert og editor, er det nærmest magisk å sitte i et publikum og se mennesket og dukkene mens de oppfører seg i ekte tid. Du vet at ingen AI eller pre-recording eller deepfake jobber her. Det er ekte håndtverk og ekte menneskelig oppfinnelse.

En annen grunn er at det er absurd og surrealistisk på en måte som moderne humor elsker. Humor på 2020-tallet handler ofte om det absurde — det som ikke gir mening, men som gjør det likevel. En buktaler som får sin dukke til å kritisere ham, som later som at dukkene er rivaler eller forelsket i hverandre, som bygger dramatiske og emosjonelle scener mellom dukker — det appealer til samme del av hjernen som elsker absurdisme og dark humor.

Og så handler det om kulturell syklus: det som var gammelt og foreldet blir hipster og cool igjen. Vinyl-plater kom tilbake. Analog-fotografi og filmfotografering kom tilbake. Kanskje buktaling var bare nødt til å vente på sin tur.

Tall og trender

Fra kunstneren

"Buktaling handler om å lure publikum — men på en vennlig og menneskelig måte. De vet at det jeg gjør er umulig, men de lar seg lure likevel. Og i det øyeblikket hvor de glemmer at det er en person som styrer dukkene, der oppstår magien."

Hva neste for buktaling?

Framtiden for buktaling ser faktisk lyst ut. Unge kunstnere oppdager kunstformen og gjør noe helt nytt og uventet med den. Noen bruker teknologi — projeksjon, LED-lys, elektronikk — til å utvide det som er mulig. Andre holder fast på det tradisjonelle og purismen, og vet at der er hvor den ekte magien ligger.

Det finnes også en økende interesse for kunstformer som kreverhåndtverk og menneskelig skaperkraft. I en verden fyllt av AI-genererte bilder og tekst, vil mennesker ha noe som er gjort av menneskehender og menneskehjernen. Buktaling er akkurat det — og det vil fortsette å vokse.