Buktaling i Norge — fra sideshow til respektert kunstform igjen

En kunstform som kom tilbake fra døde

Buktaling var en gang populær underholdning. I 1950-tallet kunne du se buktalere på varieté, på radio, og til og med på TV. Så forsvant kunsten nærmest helt. Ingen skriver om det, det er ikke på læreplaner, og de fleste nordmenn har aldri engang hørt ordet.

Men de siste årene har noe rart skjedd: buktaling er kommet tilbake. Et lite men leidendeskapt miljø av kunstnere har begynt å organisere seg, holde forestillinger, og lære andre. Og det vokser. Kunstformen som var død, lever igjen.

Hva er buktaling egentlig? Og hvorfor er det i ferd med å bli det neste store i norsk scenekunst?

Tall og trender

Buktaling-renessansen i Norge er dokumentert i små tall, men trendene er klare. For 5 år siden var det sjelden å se buktaling-forestillinger i Norge. I dag er det titalls forestillinger årlig. Publikum vokser. Og flere unge mennesker lærer kunsten.

Hva er buktaling egentlig?

Buktaling er kunsten å snakke med munnhulen på en slik måte at det høres ut som om stemmene kommer fra andre personer eller ting. Det høres enkelt ut, men det krever ekstrem kontroll over munnmuskulaturen, tonekontroll, og evnen til å skifte mellom karakterer så raskt at publikum tror de hører flere mennesker eller ting snakke samtidig.

"Buktaling er som ventriloquism, men det er noe helt eget norsk ved det. Det handler om å bruke kroppens egen resonans, å leke med stemmen, og å skape hele univers med bare lyd. Det er magisk når det funker, og det er teater på det reineste."

Norsk buktaling — fra variantekulturen til glemmeboken

Norge hadde en rik variantekulturell tradisjon. Radio, varieté-teater, og turnéer bragte underholdning til hele landet. Buktalere var del av denne kulturen. De hadde sine fans. Og så forsvant det. Med TV, film, og moderne underholdning, falt variantekulturen vekk.

Buktaling særlig forsvant fordi det ikke enkelt kan omdannes til TV eller film — det er live-fenomen, der tilstedeværelse og timing er alt. Da radio og varieté døde, døde buktaling med dem. Det ble glemt. Ikke engang bibliotekene hadde litteratur om det.

Men i det siste tiåret, med sosiale medier og en økende interesse for 'lost arts', har noen mennesker begynt å gjenoppdage kunsten. Og de har gjort det sitt oppdrag å få det tilbake.

Renessansen — hvordan det skjedde

Det var ikke noen stor plan. Det var bare mennesker som elska kunsten, som søkte opp gamle opptak, som fant gamle tekster, og som bestemte seg for å lære det. Via YouTube, via personlig undervisning, via internasjonale nettverk. Og så begynte de å vise det for andre.

Sosiale medier gjorde at buktalere kunne finne hverandre. Og plutselig hadde Norge et miljø igjen. Folk møtes, deler teknikker, arrangerer små forestillinger. Og — det som er viktigst — folk ser det og er fascinert. De ønsker å lære.

I dag finnes det buktaling-skoler, online-kurs, og regulære forestillinger. Og det vokser. Dette er ikke stor industri, men det er en virkelig kunstform-renessans.

En kunstform som kom tilbake til livet

Buktaling i Norge er eksempelet på hvordan kunster kan ressurekseres. Det kreves passion, dedikasjon, og mennesker som elsker kunsten nok til å gjøre arbeidet uten stor økonomisk gevinst. Men det er mulig. Og når kunstformen gjenoppstår, fascinerer den igjen — akkurat som den gjorde før.

Hvis du får sjansen til å se buktaling-forestilling i Norge, gjør det. Du vil bli overrasket. Og du vil forstå hvorfor buktalere er såkalte 'performer' — de går på scenen bare med sin stemme, og de fyller rommet. Det er magikk på sitt reneste.