Buktaling: Magien ved å snakke uten å snakke

Ventriloqui: Er det fortsatt magisk?

Du husker kanskje buktaling fra barnedager dine? En mann eller kvinne sitter på scenen, og ved siden av dem sitter en dukke som ser ut til å snakke og ha sitt eget liv. Mannen beveger leppene ikke — det er bare dukken som snakker. Det virket helt umulig. Hvordan kan hun få lyden til å komme fra dukken?

Buktaling, eller ventriloquisme som det kalles på engelsk, er en kunstform som strekker seg flere tusen år tilbake. Det finnes bevis for buktaling i gamle greske og romerske skrifter. I middelalderen var det populært på gatene og på markeder. I det 20. århundre hadde buktaling sitt gullalder gjennom teater, radio og TV.

Men vi lever nå i en annen verden. Vi har TikTok, CGI og virtual reality. Trenger vi fortsatt det halvgamle tryllekunstnerkonseptet med en mann og en dukke? Vi bestemte oss for å teste moderne buktaling for å finne ut om det fortsatt er relevant underholdning eller bare nostalgi.

Etter å ha besøkt tre ulike buktaling-forestillinger i Norge, møtt en profesjonell buktaler, og snakket med publikum, har vi et svar. Og det er mer komplekst enn vi forventet.

Buktaling gjennom tidene

Buktaling var opprinnelig en religiøs ritual i den antikke verden. I Hellas og Roma brukte prestere buktalere for å etterligne guders stemmer og gi orakler. Det var ikke underholdning — det var spirituell erfaring.

I middelalderen ble buktaling mer sekularisert og ble en underholdningsform på markeder og festival. Buktaler ville reise fra by til by med sin dukke, opptre på gatehørnene eller i små saler, og tjene sitt brød.

Det var imidlertid først på 1800-tallet at buktaling ble profesjonalisert. Menn som Fred Russell i England og Laurent Signorelli i Frankrike utviklet buktaling til en sofistikert kunstform med karakterutvikling, humor og manus. De opptrarte på store teater og ble kjendiser.

I det 20. århundre opplevde buktaling sitt gullalder med radiobroadcaster og TV-underholdning. Paul Winchell og Charlie McCarthy ble kjendiser på radio og TV. Mennesker samlet seg rundt radioene bare for å høre buktaling. Det var magisk — du kunne bare høre det, du kunne ikke se at det var en dukke.

Tall og trender

Buktaling er ikke en massiv industri, men den er overraskende levendig. Det finnes profesjonelle buktaler og organisasjoner verden over som arbeider for å bevare kunstformen og undervise nye generasjoner.

Vår test: Tre buktaling-opptreden

Vi besøkte tre ulike buktaling-forestillinger i Norge for å finne ut om det fortsatt funker. Den første var en klassisk opptreden på et sentralt teater i Oslo med en pensjonert buktaler som hadde opptratt i 40 år. Den andre var en moderne comedy-versjon av buktaling på en hipster-bar i Bergen. Den tredje var en familieshow på et barnemuseum i Stavanger.

Opptreden 1 — Den klassiske stilen: Vi var noe overrasket over hvor mange mennesker som møtte opp — omkring 80 voksne mennesker på en torsdag kveld. De fleste var over 60 år. Buktalen varte omkring 90 minutter, og det var omfattende dialog mellom mannen og dukken hans, som het Petronella. Petronella var en påtakelig satire på en kranglende kone. Publikum lo hardt og applauderte varmt.

Opptreden 2 — Modern comedy: En ung buktalere brukte humor som var mer relevant for et yngre publikum — referanser til dating-apps, sosiale medier og millennial-problemer. Hans dukker var ikke tradisjonelle — en heter rett og slett 'Troll' og ser ut som en internet-meme. Dette var langt mer relevant, og publikum som var gjennomsnittlig 30-40 år var helt begeistret.

Opptreden 3 — Familieshow: Et barnemuseum brukte buktaling som en integrert del av en utstilling om kommunikasjon og språk. Barna var fascinerte, og mange ville prøve selv etterpå. Det var kanskje det minst imponerende, men det var effektivt til undervisning.

Hemmeligheten bak buktaling

Vi snakket med en profesjonell buktalere, Johan Andersson, som har opptratt i 20 år. Han avslørte at buktaling er mindre om å ventriloquere (å snakke fra magen) og mer om distrakasjon og acting.

Ifølge Andersson er det første du må lære å trekke luften inn mens du snakker, slik at dukken kan produsere lyder mens din egen munn nærmest er lukket. Men det viktigste er ikke teknikken — det er å få publikum til å fokusere på dukken og ikke på deg selv.

En klassisk teknikk er å flytte publikums blikk ved å flytte dukken rundt. Når dukken beveger seg, blir den fokus. Når buktalen holder dukken stille og fokuserer på dukken sine leper (eller mangel på sådan), tror publikum at lyden kommer fra dukken.

Og endelig — det viktigste er karakteren av dukken. Hvis dukken har en unik personlighet, humor og dialekt, vil publikum godta illusjonen. En dødtrist dukke virker ikke uansett hvor god teknikken er.

Verdt pengene? Vår dom

Etter vår test konkluderte vi at buktaling absolutt fortsatt er verdt å oppleve — men det kommer an på hvilken type opptreden du besøker. Den klassiske stilen appellerer mest til en eldre demografi som nostalgi, mens moderne og humor-fokusert buktaling appellerer til både unge og eldre.

Billettpriser varierer fra 100-300 NOK avhengig av hvor du går. Vi felt at det var verdt pengene — det er en levende kunstform som krever ekstraordinær skill og timing. Ikke mange mennesker kan gjøre det som en buktalere gjør.

Vi anbefaler spesielt moderne buktaling med humor for voksne og barneversjon for familier. Den klassiske stilen er en bit langdryg for mennesker under 40 år, med mindre du er spesielt interessert i tradisjonell scenekunst.

Hvis du får sjansen til å se buktaling live, anbefaler vi deg å gå. Det er en unik opplevelse som ingen annen medium kan gjenskape. Og du får verdier for dine penger enn mange andre former for underholdning.

"Buktaling er ikke død — det evolerer. Nye buktaler bruker gamle teknikker til moderne humor. Det er langt fra nostalgi; det er en levende kunstform."