Å møte døden: filosofisk guide for familier

Taboen som ikke bør være tabu

Vi liker ikke å snakke om døden. I vestlig kultur er det nesten skjemmelig – som hvis jeg nevner det, gjør jeg det reelt. Men døden er allerede reelt. Den kommer for alle. Og barn merker at voksne blir ukomfortable når temaet dukker opp. De drar konklusjonen at døden er noe fælt, noe vi ikke får diskutere, noe å frykte. Filosofi tilbyr en annen vei: å møte døden som en naturlig del av livet, og å bruke den erkjennelsen til å leve riktigere. Det er ikke deprimerende. Det er faktisk befriende.

Hvordan snakke med barn om døden

Fra omkring 6–7 år begynner barn å forstå at døden er endelig og kommer for alle. Før det er det abstrakt. Spør dem hva de lurer på – ofte har de spørsmål. «Hvor går folk hen når de dør?» «Gjør det vondt?» «Dør du også, mamma?» Svarene burde være ærlige og enkle. Ikke lag fantasier. En filosof ville si: vi vet ikke hva som kommer etterpå, og det er greit. Men vi vet at alle levende ting må dø. Det er naturlig. Det betyr at livet nå er verdifullt.

Filosofers tanker på døden

Sokrates sa at filosofi er øving i å dø. Epikur sa at døden er ikke noe for oss – når vi er her, er døden ikke der, og når døden er der, er vi ikke her. Buddhisme lærer at søking etter udødelighet er kilden til all lidelse – aksept av endelighet er frihet. Moderne filosofer som Alain de Botton og Todd May sier at å anerkjenne døden gjør oss mer presentarktig, mer takknemlige, mindre opptatt av småting.

Tall og trender

Hva terapeuter og filosofer sier

"Når en familie kan snakke om døden som noe naturlig og ikke som en fiende, blir barnet mindre redusert og mer levende. Endeligheten gjør at nå blir viktig."

Døden som leilighet

Du kan se død som noe som stjeler liv fra deg – eller som noe som gir liv verdi. Filosofien foreslår det siste. Og når barn lærer det tidlig, blir de voksne som prioriterer riktig, kjemper for reelle ting, og passer på kjære mennesker. De blir mennesker som lever istedenfor å vente på å dø.