Om døden: filosofiske perspektiver og samtaler med barn

Døden er naturlig – og barn skjønner det før du gjør

"Pappa, hvor går mennesker når de dør?" "Mamma, skal DU dø?" "Hvis alle dør, hvorfor er vi født?" Disse spørsmålene kommer tidligere enn du tror – ofte når barnet ditt er 3–4 år og ser en død insekt eller lese en eventyrbok hvor noen dør. Som forelder fryser du. Du ønsker å beskytte barnet ditt. Så du sier 'vi snakker om det senere' eller gir et vagt svar.

Men det er ikke best. Barn som ikke får åpen diskusjon om døden blir ofte mer redde, ikke mindre. De fyller stillhetene med fantasi og frykt. Filosofi og psykologi viser at ærlige, dempede samtaler om døden gjør barn tryggere, ikke mer redde.

Tre filosofiske perspektiver på døden

Fra filosofien kan vi hente tre innfallsvinkler: (1) Stoismen lærer at døden er naturlig og uunngåelig – det eneste som betyr noe er hvordan vi lever nå. Dette kan du dele med barn: 'Vi vet ikke når døden kommer, så vi gjør livene våre bra mens vi er her.' (2) Buddhismen ser døden som del av en syklus – liv og død er flettet sammen, som årstidene. Dette kan lindre frykten ved å gjøre døden til noe forutsigbart, ikke kaotisk.

(3) Eksistensialismer understreker at døden gjør livet meningsfullt. Fordi vi ikke lever for alltid, blir hvert øyeblikk viktig. Barn forstår dette: 'Vi dør en gang, så vi må glede oss nå.'

Tall og trender

Forskning viser at barn som får åpen diskusjon om døden har mindre angst og bedre psykisk helse langsiktig. Ikke omtale gjør dem mer redde.

Praktisk: hva sier du når barn spør?

Her er en rammeplan: Først, spør tilbake. 'Hva tenker DU? Hvorfor spørsmål du?' Det gjør deg lytter og lærer hvordan barnet tenker. Deretter, svar enkelt og sannferdig. 'Ja, alle ting som lever dør en gang – mennesker, dyr, planter. Det er naturlig.' Ikke legg til fairy-tales om 'himmel' eller 'engeler' hvis du ikke tror det – barn kjenner usannhet.

"Den beste gaven vi kan gi barna våre er ikke å fjerne frykten for døden – det er umulig. Det er å lære dem at livet fortsatt er verd å leve helt og helt til slutt."

Eksempel: når noe dør – insektet, kjæledyret, besteforelder

Når et kjæledyr dør, er det en perfekt moment til å snakke. La barnet være trist – tristess er sunt. Lag en begravelse eller minneseremoni. Les bøker om døden (mange fine barnebøker finnes nå). Si: 'Vi kjente og elsket [dyret]. Det er borte nå. Vi er trist. Men vi kan huske det med kjærlighet.'

Når en besteforelder dør, er det vanskeligere. Men samme prinsipp gjelder: vær ærlig, la barnet være med på ritualene hvis det ønsker det, og bruk språket 'død' ikke 'borte' eller 'sovende' (det skapte forvirring).

I kjølvann: trøst og betydning

Døden lærer barn om betydning, kjærlighet og prioriteter. En 8-åring som har diskutert døden med foreldrene sine forstår at livet er dyrebart på en måte som andre barn ikke gjør – og det er ikke deprimerende, det er befriende. De lever mer fullt. De verdisetter mennesker mer. De er mindre redde. For som filosofene sier: det å møte døden åpent gjør oss levende.