Slik er det å dykke i lyset fra fremmede verden

Møtet med dykkingsleder før ekspedisjonen

Jeg møter Dr. Magnus Olsen, dykkingsleder og marinebiolог, på båtkaien i Bergen. Han smiler bredt og sier: «I dag skal du se verden på en helt ny måte.» Han forklarer at bioluminescens — levende lys fra marine organismer — bare blir synlig når du dykker langt nok ned, der sollyset ikke trenger gjennom. På 150 meter skal verden bli en stjernehimmel under vann.

Tall og trender

Bioluminescens er en av havets største mysterier. Rundt 90 prosent av alle dypdyrene bruker lys til kommunikasjon, jakt eller forsvarsmekanismer. Fenomenet har fascinert forskere i århundrer, men egentlig er det først nylig at vi begynner å forstå mekanismen. Dykking i bioluminescente områder blir stadig mer populært som eksperimentell turisme, selv om det krever spesialisert trening.

Nedstigning til mørket

Vi sjekker utstyret og går ned. De første 50 metrene er grønne og blå — sollyset filtreres ut. Ved 75 meter blir det mulig svakt lyst blågrønt. Ved 100 meter er det som skumring. Ved 125 meter omgir oss et mørke jeg aldri har opplevd. Min lommelykt ser ut som et falskt håp. Magnus holder fast ved en hånd min.

"Det du oppfatter som totalt mørke er faktisk fullt av liv og kommunikasjon. Hver lysgnist du ser, hver blink — det er dyr som snakker til hverandre i det vi opplever som mørke."

Det første møtet med levende lys

Ved 150 meter stanser Magnus og slår av min lommelykt. Mørket er totalt. Deretter — så gradvis at jeg først tror jeg drømmer — begynner det å skjemre. En blå stjerne. Så to. Så flere. En fisk svømmer forbi og etterlater en lysende strek. En liten krepe lyser som en mini-julekule. En medusjalignende skapning driver forbi som et alene levende nordlys. Jeg greier ikke å trekke pusten. Dette er ikke jorden — dette er en annen verden.

Vitenskapelige forklaringer på fenomenet

Bioluminescens er kjemisk lys opprettet gjennom reaksjon mellom proteiner kalt luciferase og luciferin. Dyret kontrollerer når lysen slippes av — det er som å ha små kjemiske lommelykt inni seg. Noen bruker det til å skremme rovdyr, andre til å tiltrekke seg mat eller paringskamerat. Et par dyr bruker det til en form for «mimicry» — de etterligner lysene til andre arter for å lure dem. Det er litt som at havdyrene har oppfunnet sitt eget språk av lys.

Etiske overveielser og konservering

Mens vi dykker, minner Magnus meg på at havdypet ikke er en attraksjon — det er hjemmet til milliarder av skapninger som vi ennå forstår veldig lite om. Hver ekspedisjon kan påvirke dyrene vi møter. Mange dybbåts-ekspedisjoner har strenge regler om ikke å ta lysbilder med blits, fordi blitsen kan skade lysfølsomme øyne. Vi tar ingen bilder med blits, bare observerer. Magnus sier: «Vi er gjester her. Vi skal lære å verdsette det uten å ødelegge det.»

Hva denne opplevelsen gjorde med meg

Jeg svømmer tilbake til båten tre timer senere, og verden ser annerledes ut. Jeg har sett at det finnes liv og skjønnhet på steder som mennesker sjelden ser. Jeg har sett at universet er så mye større og merkligere enn jeg visste. Og jeg har lært at vi må passe på havene våre — fordi i dyp hvor sollyset aldri når, lever en hel verden av lys som vi bare har begynt å forstå.