Dypet: Hvor verden blir til myte og monsterskap

Dypsonen: Jordens minst utforskede grense

Mennesker har vært til månen 12 ganger. Vi har sendt roboter til Mars. Men bare tre mennesker har noen gang dykket til det dypeste punktet i havet – Mariana Graven. Det sier noe om hvor fremmed dypet virkeligt er for oss.

Dypsonen begynner rundt 1000 meter under overflaten, hvor solen aldri når. Under denne dybden får du ikke ord fra annen del av verden – det er en helt egen verden med sitt eget lys, sin egen dynamikk, sitt eget liv. Det er mørkere enn noe menneske noen sinne har opplevd. Det er kulde som ville fryse de fleste organismer på under en sekund.

Likevel er dypsonen ikke død – den er sterkt levende. Det finnes hundrevis av tusenvis av arter som lever i det som virker som et hellvetelikt miljø. De har tilpasset seg på måter som virker umulig – de lager sitt eget lys, de har tenner som en shark og mage som et svart hull, de kan overleve trykk som ville knuse en bil.

Fra sols siste stråler til uendelig mørke

Havet er ikke enhetlig – det er delt inn i soner basert på lys, trykk og temperaturer. Epipelaguken (0-200 meter) er der lyset penetrerer og hvor de fleste mennesker og livet vi kjenner bor. Under det er mesoplaguken (200-1000 meter) – der blir det såpass mørkt at fisk allerede begynner å bruke bioluminescens for å kommunisere.

Batypelagusk (1000-4000 meter) er dypsonen vi snakker om. Her er det så mørkt at de eneste kilder til lys er fra selve dyrene – fotoforaseller som genererer sitt eget lys gjennom kjemiske reaksjoner. Temperaturene er like over null grader celsius. Trykket er så høyt at en menneskes kropp ville bli komprimert til en brøkdel av sin størrelse.

Abyssopelagisk (4000-6000 meter) og hadopelagisk (under 6000 meter) er de dypeste sonene. I hadopelagisk zone – som er definert av de dypeste havaggene (som Mariana Graven) – finner du bare et fåtall arter. Men selv der finnes liv. En sannsynlig ekspedisjon til Challenger Deep i Mariana Graven fant små amphipoder som lever på 11 000 meters dybde.

Kreaturene fra mareritt: Dypdyrets eksotiske monsterskap

Hvis du tok de merkeligste fiktive monstre fra science fiction og sammenlignet med dyrene i dypsonen, ville virkeligheten oftes vinne. Ta for eksempel fangtannfisken – en få centimeter lang fisk med tenner som er så lange at de ikke engang passet på munnen når den er lukket. Eller den blobfisken, som ser ut som en traurig, oppblåst ansikt når det blir brakt til overflaten, fordi den naturlige miljøbetingelser ved dypt trykk ville få den til å se helt annerledes ut.

Der er også gigantisk blekkspruten som kan blir opptil 18 meter lange, og colossal squid som har gjenblikkende pigger på armene. Lanternfisker lager sitt eget lys. Humpback anglerfish (dypvann-fiskemarsfiskene) har en lysende felle som de bruker for å lokke bytte – og bare hunnen har dette, mens hannene er så små at de litteralt biter seg fast på hunnen for å bli økonomisk og genetisk sammenflettet med henne.

Mange dyphavssamfunn baserer seg ikke på solen – de baserer seg på hydrotermalkilder, som er varme kilder på havbunnen som fylles med mineraler fra jordens indre. Rundt disse kildene blomstrer hele økosystemer av rare bakterier og dyr som bruker kjemisk energi i stedet for solens energi. Det er som å finne liv på en annen planet, bare her på jorden.

Tall og trender

Dypsonen er en av jordens siste grenser – og vi kjenner den mindre enn vi kjenner månen.

Forskning og teknologi: Å kartlegge det ukjente

Det er vanskelig å utforske dypsonen fordi trykket ødeleger nesten all utstyr. Mennesker kan ikke utholdene det – de eneste måtene å utforske på er med ubåter eller roboter som kan tåle presset. Moderne forskning bruker for det meste fjernstyrte ubåter (ROVer) eller autonome undervannsfarkoster (AUVer) som kan utforske og ta prøver uten mennesker ombord.

En av de mest interessante funn fra dypsom er hydrotermalkildene – varme kilder på havbunnen som var ukjente til 1977. Oppdagelsen endret hvordan vi tenker på liv på jorden. Hvis liv kan eksistere rundt disse kildene uten sollys, kunne det kanskje finnes liv på andre planeter rundt lignende kilder.

Forskning på dypdyr har gitt oss informasjon om hvordan liv kan tilpasse seg ekstreme miljøer. Noen av proteinene som finnes i dypdyr brukes nå i medisinsk forskning. Genen som gir glomerula fisk sin normale form under høy trykk, studeres for å forstå cellekompresjon.

Dypsonen under trykk: Klima, forurensing og bevaringsbehov

Dypsonen er ikke isolert fra jordens overflateproblemer. Plast fra menneskets aktivitet på overflaten synker ned, og mikroplast finnes nå i selv de dypeste havene. Giftig kjemikalier og tung metaller samles i dypvanndyrene, som spiser eller blir spist av andre.

Klimaendringer påvirker også dypet – havvarmen strekker seg dypere, og saltinnholdet endrer seg. Oksygenmangel (hypoksisk soner) utvider seg, noe som kveler dyrekommunitetene. Noen fiskeriaktiviteter – som dypkratfiske – skaper enorme arr på havbunnen som tar århundreder å hente seg inn.

Til tross for disse utfordringene er dypet fortsatt relativt lite berørt av mennesket, og mange mennesker mener at det bør voktes som ett siste grenseområde. Et begrenset antall mennesker, et begrenset antall roboter – det burde være nok til å la kunnskapen vokse uten å ødelægge økosystemene.

Dypsonen remier oss av at verden vår er mye større og merkeligere enn vi oppfatter. Mye av det finnes like her, under overflatens, venter på å bli forstått – og på at vi lære å verdsette det nok til å vokste det for fremtiden.