Slik kjøres over de villeste fjellovergangene

Den første gangen du ser ned fra Flåm-banen

Det første Knut Danielsen sa til meg da vi møttes på Flåm stasjon, var: «Du vil ikke se verden på samme måten etter i dag.» Og han hadde rett. Når du sitter i fronten av et tog som skal kjøre ned en fjellovergang med over 1000 meters høydedifferanse over mindre enn 20 kilometer, skjer noe med perspektivet ditt. Bergen blir små. Sjøen blir en refleksjon fra fugleperspektivet.

Flåm-banen — en 20,2 km lang jernbanelinje mellom Flåm og Myrdal — er kjent som en av verdens steileste non-rackway jernbanelinjer. Og når Knut tok meg gjennom hans hverdag som togfører, fortalte han ting som ville få selv erfarne busssjåfører til å svette.

Teknologien bak ekstrem togkjøring

Det første jeg lærte var at å kjøre tog på ekstreme hellinger handler ikke bare om styrke — det handler om finesse og teknikk som ville gjøre en kirurg glad. Toget har ikke bare drivhjul — det har flere bremsesystemer. Hovedbremsene (hydraulisk), stavbremsene (magnet), og regenerative bremser som bruker lokomotivets motor for å bremse.

«Du kan ikke bruke en bremsing på samme måte hele veien ned,» forklarte Knut mens vi satt i lokomotivkabinen. «Hvis du bruker én bremse hele tiden, varmes den for mye. Så du må rotere mellom systemene. Det er som å kjøre manuel bil i berg — du må tenke hvert eneste sekund.» Hastigheten ned Flåm reguleres til 40 km/t maksimum, noe som føles ekstremt fort når du er på siden av en fjellside.

Tall og trender

Flåm-banen har over 1 million passasjerer årlig og er en av Norges viktigste turistattraksjoner. Den har ingen alvorlige uhell på over 100 år — en påfallende sikkerhetsskattning gitt ekstremiteten. Andebanen i Tyskland har samme steilhet som Flåm-banen, og til sammen finnes det under 10 ikke-rackway jernbaner i verden med lignende helningsgrad.

Hva det føles som å være togfører på disse distansene

«Det første året var jeg dritskør,» lo Knut mens vi kjørte. «Jeg tenkte på hvert eneste bremseskifte som livet mitt avhang av det. Og på en måte avhenger det. Men etter noen år lærer du at toget vil ikke falle. Systemene fungerer. Og du finner en rytme.» Han viste meg hvordan han satte seg inn i lokomotivet — knær svakt bøyd, øyne på skinnene 200 meter foran, hendene dansende mellom kontrollene.

«Denne strekningen tar 55 minutter,» sa han. «I løpet av de 55 minuttene er jeg aldri alene med mine tanker. Jeg er 100 prosent til stede. Og det — det er veldig meditativt. Det er det jeg elsker med jobben min. For 55 minutter er jeg helt levende.» Jeg skjønte hva han mente. Selv som passasjer føler du at du lever.

"Å kjøre tog i fjell er ikke farlig hvis du respekterer bergene. Du må høre til toget — ikke det motsatte."

Andre ekstreme togstrekninger i verden

Andebanen i Tyskland er teknisk mer utfordrende enn Flåm-banen fordi den ikke bare har samme gradient, men også smalere spor og mindre plass. Det ble bygget som en militærbane på 1850-tallet. Togførere der vil si at Flåm-banen er nærmest en «luxusbane» sammenliknet.

Det finnes også rackway-linjer som Jungfraujoch i Sveits som bruker tannhjul for å holde toget, og linjer som Cog Railway i New Hampshire som har steilere gradient enn Flåm. Men i Skandinavia er Flåm-banen ikonisk. Andenbanen i Sverige kommer nummer to, men Flåm er fortsatt kongen.

En erfaring som endrer deg

Etter min dag på Flåm-banen, skjønte jeg hvorfor denne banen fascinerer mennesker. Det handler ikke bare om at toget kjører ned en fjellside. Det handler om at mennesker hver eneste dag setter seg inn i lokomotivet, og kontrollerer 400 tonn jernvare ned en side som ser uoverkommelig ut. Og de gjør det med såpass høy sikkerhet at millioner kan nyte opplevelsen.

Hvis du aldri har kjørt Flåm-banen, er det på høy tid. Og hvis du allerede har, vet du hva jeg mener. Det er en erfaring som endrer deg — som remindrer deg om at mennesker er både små og imponerende på samme tid.