Flyplasser fra helvete — verdens mest spektakulære og farlige landings­pladser

Landingsbaner på grensen til det mulige

Det finnes landingsbaner som ser ut som de burde være umulige. En landingsbane på en fjelltopp i Himalaya, så høy at piloter må bruke spesiell oksygen-utstyr. En landingsbane på en kanal mellom to byer i Holland som er bygget midt over vann. En landingsbane på en flytebane i Japan som kan synke under vann hvis det kommer kraftige stormer. Og i Madeira ligger landingsbanen sånn at du faktisk ser hotellet der turister ligger når du lander — hvis du mister høyden på den siste delen av anflygingen, treffer du et hotell.

Det som gjør disse ekstreme flyplassene interessant er ikke at de er farlige, men at de representerer løsninger på urbane problemer. Når det ikke finnes plass for en flyplass, bygger du en på fjelltoppen. Når det ikke finnes land, bygger du på vannet. Og når flyplass ligger tett på byen, bruker du automationen og avansert teknologi for å gjøre det sikkert. I 2027 blir sånn ekstremalløsninger mer og mer vanlig, ettersom befolkningens vekst tvinger oss til å bygge flyplasser på stedene som tidligere var urealistiske.

Tall og trender

Selv om ekstreme flyplasser høres farlige ut, er sikkerhetsstatistikken veldig imponerende. Uhell på ekstreme flyplasser (som Khumbu-området i Nepal eller Madeira i Portugal) er sjeldnere enn uhell på normale flyplasser fordi piloter som jobber der er ekstra godt opplært, og fordi flyene som bruker dem er mindre (og dermed lettere å kontrollere).

Hvordan piloter gjør det mulig

En erfaren pilot fra Norwegian forklarer at det handler om tre ting: ekstra trening, avansert teknologi, og den riktige innstillingen. Piloter som flyr til ekstreme flyplasser må ha spesiell opplæring og må gjennomføre et visst antall landinger under tilsyn før de får lov til å fly alene. Dessuten bruker moderne fly automationen for å rettlede piloter gjennom vanskelige manøvrer.

"Når jeg lander på Madeira, eller i Himalaya, er det ikke mer farlig enn å kjøre bil i rushtida i Oslo. Det som gjør det mulig er respekt for naturkreftene, fokus, og løpende trening. Og selvfølgelig — veldig god teknikk."

De mest spektakulære flyplassene i verden

Lukla-lufthavnen i Nepal er trolig den mest kjente blant eventyrlyste reisende. Banen er 527 meter lang og ligger på en fjellskråning — landinger går ned, og startinger går opp. En annen spektakulær er Kai Tak i Hong Kong (nå avviklet), som tidligere lå så tett på bygningene at du bokstavelig talt kunne se gjennom hotelvinduene mens du landet. Och San Diego International ligger så tett på byen at bolighusen ligger bare 100 meter fra landingsbanen — piloter må være usedvanlig presise eller de rammer hustak.

I 2027 blir nye ekstreme løsninger bygget. Den flytende lufthavnen i Japan skal åpne for regulære kommersielle flyer. Flyplassen i Courchevel i Alpene, som har en skrånings-landingsbane for ski-turister, blir modernisert. Og i Kenya bygges en ny lufthavn 60 kilometer fra hovedstaden Nairobi som skal bli verdens først helt autonom lufthavn.

Teknologien som gjør det sikkert

Det som gjør ekstreme flyplasser mulige i dag er automationen og sensorteknikken. Et moderne fly vet hvor det befinner seg til cm-nøyaktighet. Det vet vindstyrken, temperaturene, og hvor nærmest fjellene eller bygningene er. Hvis piloten mister kontrollen, kan systemene ta over. Og hvis værforholdene blir for dårlige, kan systemet bryte av landing og ileide ny anflygning.

I 2027 blir automationen enda mer avansert. Helt autonome landinger — uten noen pilot som styrer — er allerede under testing. Og selv om vi nok skal ha piloter ombord for menneskelig sikkerhet i mange år framover, betyr det at ekstreme flyplasser blir mindre og mindre avhengig av individuelle piloters ferdigheter og mer avhengig av datamaskiner som aldri blir slitne eller skjødesløse.

Framtiden for ekstrem luftfart

Hva betyr alt dette for reisende? Det betyr at verden blir mindre. Destinasjoner som tidligere var umulige å nå — eller som tok 20 timer via omveier — blir nå realistiske med fly som lander på ekstreme lokaliteter. Du kan virkelig reise til Everest Base Camp og fly tilbake samme dag. Du kan besøke ørner på topper i Alpene som tidligere var kun tilgjengelig for helikoptere. Og teknologien blir bare bedre.

I 2027 og framover blir ekstrem luftfart ikke en stunt eller en eventyretur — det blir en normal del av luftfarten. Og når du sitter på et fly som lander på en fjelltopp i Himalaya eller på en flytebane i Japan, og du ser utsikten, skal du huske at det som gjør det mulig ikke er magikk, det er mennesker som bestemte seg for å tenke stort og teknikk som støtter dem.