Fra laboratoriet til apoteket: Livet som norsk farmasøyt og forsker

Fra drøm til virkelighet

Dr. Anita Bergström har brukt 18 år på å utvikle ett legemiddel. Det høres tilnærmet vanvittig ut når man tenker på hvor lange timene er som farmasøyt og forsker. Hun jobber på Oslo Universitetssjukehus og forsker på en sjelden autoimmun sykdom som rammer noen få hundre mennesker i Norge. Det virker kanskje som et småstueprosjekt, men for hver av disse pasientene er det livet.

Anita sier at det som driver henne, ikke er pengene – farmasøyter tjener godt, men ikke nok til å forsvare 18 år av arbeid hvis det bare var om inntekt. Det er noe dypere: det er tanken på at hennes forskning potensielt kan gi en pasient som lider, et bedre liv eller til og med helbredelse.

Hennes karrierevei er typisk for mange norske farmasøyter som velger forskning framfor ren klinisk praksis. Etter fem år på apoteket bestemte hun seg for å søke PhD-stipendier, og hun falt ned i forskerrollen – og har ikke sett seg tilbake siden.

Men hva er det egentlig som driver mennesker til denne lange, tålmodige, ofte frustrerende jobben? Og hva må til for å lykkes?

Tall og trender

Farmasi-karrierer i Norge er solid, både på lønn og framtidsutsikter – men forskerveien er en niche.

Personlig drivkraft og motiver

Anita forteller at det var en konkret pasient som endret retningen hennes. Hun jobbet på en hjerteklinikk, og møtte en mann i 40-årene som led av en sjelden tilstand som hun intuitivt visste at noen kunne gjøre noe med dersom man forsto mekanismen.

"Jeg innså at jeg ikke ville kunne live med meg selv hvis jeg ikke prøvde. Så jeg gikk tilbake til studiene, tok PhD, og startede på dette prosjektet. Det var kanskje det beste valget jeg har gjort – både faglig og mennesker."

Prosessen: Fra idé til medisin

Hele prosessen fra at en farmasøyt identifiserer et problem til at det blir et legemiddel på apotekehyllen, kan ta 10–15 år. Først må du forstå sykdommens biologi dypt – hvilke mekanismer fører til sykdommen, og hvor kan en substans gripe inn?

Så begynner screening av tusenvis av kandidat-molekyler. En datamaskin kan hjelpe til å identifisere lovende kandidater, men hver enkelt må testes i laboratorium. De fleste vil ikke virke – mange er giftig, noen har for lav potens, andre har bivirkninger.

De få kandidater som ser lovende ut, må gjennom preklinisk testing (dyreforsøk) for å vurdere sikkerheten. Deretter bruker man år på å optimalisere molekylet – gjøre det sterkere, sikrere, lettere å ta. Samtidig må all dokumentasjonen være perfekt, for reguleringsmyndigheter (legemiddelverket) skal kunne stole på dataene.

Til slutt kommer kliniske forsøk: fase 1 (er det sikkert for mennesker?), fase 2 (virker det?), fase 3 (virker det bedre enn dagens behandlinger?). Hele prosessen krever både vetenskapelig disiplin og enorm tålmodighet – mange forsøk feiler eller gir uventede resultater som sender deg tilbake til start.

Utdanning og karrierevei

For å bli farmasøyt i Norge kreves cand.pharm-graden (5 år) + praksis. Hvis du vil bli forsker, må du deretter ta PhD (3–4 år). Såkalt postdoktor-arbeid legger også til verdifullt erfaring. Totalt kan du brukt 12–15 år på utdanning før du er etablert forsker.

Lønn som ferdig farmasøyt ligger rundt 780 000 kroner årlig, hvilket er solid. Som forsker på universitet eller sykehus kan lønn variere mer – noen tjener mindre som unge forskere, men etablerte forskere med god forskningstilskudd kan tjene godt.

Den norske staten investerer betydelig i farmasiforskning gjennom Helsedirektoratet, Norges Forskningsråd, og universitetene. Muligheten for å få finansiering til forskningsprosjekter er reell dersom ideene er gode og forskeren har troverdighet.

Kanskje det viktigste er at norsk farmasi-miljø er internasjonalt anerkjent. Norske farmasøyter jobber ved toppuniversiteter verden over, og norske legemiddel-firma som Bellus3D, Abelsk og Pronafil har blitt internasjonale suksesser bygget på norsk kompetanse.

Utfordringene og frustrasjoner

Selv om arbeidet er meningsfylt, er det også frustrerende. Du kan bruke år på å fulge en hypotese som til slutt viser seg å være blindvei. Finansieringen kan være usikker – forskningsprosjekter som er primaerkritiske må avbrytes hvis fondene ikke lar seg finne. Ansvar overfor pasienter som setter håp til din forskning, kan også være psykologisk tøff.

Tiden det tar å få et legemiddel godkjent er også en mentalt prøvelse. Anita sa at hun og hennes team knapt kunne drikke kaffe idet resultater fra fase-2-studien kom inn – de var så nervøse for om alt arbeidet ville vise seg å være forgjeves.

Og så er det det rent menneskelige – å jobbe intenst med et team i årevis, og skulle håpe at deres innsats blir til noe realitet. Hvis det hele feiler, har alle investert år av sitt arbeidsliv uten konkret resultat.

Likevel sier Anita at selv på de mørke dagene, når resultatene er skuffende eller finansieringen blir kuttet, så er det noe som får henne til å fortsette – tanken på at hvis man gir opp nå, gir man også opp håpet for pasientene som venter på behandling.

Norsk farmasi-forskning i framtida

Norsk farmasi-miljø ser lyse tider i møte. AI og maskinlæring revolusjonerer hvordan man screener for lovende kandidat-molekyler – en prosess som tradisjonelt er svært tidkrevende. Norske forskningsmiljøer er tidlig ute med å implementere disse verktøyene.

Personalisert medisin – der man target-behandler basert på hver pasients genetikk – åpner også nye muligheter. Norske biotekhnologi-firma som Nexus ligger i front på denne utviklingen.

Ikke minst: klimakrise og pandemiberedskap skaper behov for nye typer legemidler, og norsk farmasikompetanse er attraktiv verden over. Hvis norske farmasøyter og biotek-selskaper klarer å bygge industriell kapasitet rundt disse områdene, kan hele sektoren eksplodere.

Anita sier at hun gleder seg til å se resultatene av sitt arbeid – ikke bare for seg selv, men for alle de unge farmasøytene som vurderer forskerrollen. Hvis hennes legemiddel blir godkjent, viser det at det er mulig – at det lange løpet lønner seg. Det kan inspirere hundrevis andre til å velge samme vei.