5 ord som ordbøkene ikke klarer å definere

Ordene som vinner over leksikografene

Ordbøkene er våre stedpinner for hva som er 'riktig' språk. Men hvordan definerer man ord som ikke helt hører hjemme noe sted? Ord som er for dialektale, for nye, for sjargon-baserte, eller for absurd niche til å få en solid plass i ordboken? Det er et større problem enn mange tror.

Språkhistorikere og leksikografer verden over sliter med samme utfordring: språk er levende, og mennesker er kreative talere. Akkurat når du tror du har kartlagt alle ordene, oppfinner folk nye måter å snakke.

Tall og trender

Språket vokser raskere enn ordbøkene kan følge med. Nye ord oppstår, gamle forsvinner, og dialekter blir mindre dokumentert enn noensinne.

Ord #1: "Snømannsauka"

Dette ordet oppstod på en kald vinterdag da norske barn oppdaget at hvis man bygger nok snømenn side om side, lager man en snømann 'by'. 'Snømannsauka' (snømann-uka) ble brukt humoristisk i Oppland-dialekten for denne spesifikke praksisen. Problemet? Det eksisterer egentlig bare i en liten region, og det er så særlig at selv Bokmålsordboken ikke vet hva det skal gjøre med det.

"Dialektord er språkets kulturelle DNA - men de er også de første som dør når folk flytter til større byer og blir eksponert for standardnorsk."

Ord #2 & #3: "Kranglevær" og "Trollfinger"

'Kranglevær' er et vestlandsk dialektord for tåke som gjør mennesker irritable og urimelige. Tilstanden selv—tåken—er faktisk dokumentert i meteorologi, men ordet er så regionalt at det har aldri blitt mainstream. 'Trollfinger' er et Nord-Trøndelagsk ord for frostskade på fingertuppene. Begge disse ordene representerer en veldig spesifikk erfaring som mennesker i disse regionene har delt.

Problemet er at ordbokredaksjoner må prioritere. De har begrenset plass, og de velger gjerne ord som brukes av mange mennesker eller som er historisk viktige. Et obscurt dialektord fra en liten dalføring er lavt på prioriteringslisten, selv om det er perfekt beskrivende for den opplevelsen det dekker.

Ord #4 & #5: "Skjitspreik" og "Blåkringler"

'Skjitspreik' (dårlig presisjonsarbeid/dårlig håndtverk) og 'blåkringler' (rykter eller ugrunnede påstander) er begge words som brukes i snakk, men sjelden skrevne. Ordbokene favoriserer ord som er dokumentert i litteratur, aviser og formelle kilder. Ord som hovedsakelig eksisterer i muntlig tradisjon, er utsatt for å bli oversett.

Dette er et av de største problemene med ordbokene som oppslagsverk—de har et bias mot skrevne kilder. Men gjennomsnittsnordmannen bruker disse muntlige ordene hele tiden, og de har tydelige betydninger. Likevel blir de oversett fordi de aldri blir formelt dokumentert.

Hva skjer med språket når ordbøkene ikke henger med?

I den digitale tidsalderen, har det oppstått nye problemer for leksikografer. Slang fra internett—ord som 'simp', 'triggered', 'salty'—oppstår og blir mainstream før ordbøkene vet om det. Likevel, digitale ordbøker som Bokmålsordboken online, oppdateres hyppigere og kan inkludere nyere ord.

Framtiden for ordbok-definisjoner handler kanskje mindre om å være 'autoritativ' og mer om å være 'rask'. Språket endrer seg, og leksikografer må akseptere at de aldri helt vil holde seg à jour. Men det betyr ikke at språkene ikke er fullt og helt—det betyr bare at det er større og mer dynamisk enn noen ordbokredaksjon kan full dokumentere.