Inne i ordboken — hvor ord går for å få betydning

Ordene som definerer hvem vi er

Ordbøker virker statisk — som museum for ord. I virkeligheten er de konstant i bevegelse. En gang om året, kanskje oftere, dukker det opp ord som «streamer», «influencer», eller «covidpass» — ord som ingen skrev ned for femti år siden, men som nå er essensielle. Noen ord blir akseptert. Noen blir avvist. Og noen blir sendt til venting mens redigatørene diskuterer.

Vi besøkte Norsk Ordbokinstitutt, stedet hvor norskspråkets framtid blir forhandlet, ord for ord.

Fra munding til ordboken — en fem-års reise

Et ord starter sin reise som en innmelding. «Jeg har sett 'selfiestikk' brukt hundre ganger i aviser og sosiale medier,» sier en språkforsker eller lekmanns. Det ordet blir registrert i instituttets databask. Deretter begynner jakten: hvor dukker ordet opp? I hvilke kontekster? Hvor gammel er det virkeligt?

Databasen søkes gjennom. Datasjournalister blir sendt ut til å finne eksempler. Hvis ordet duker opp over 100 ganger over flere kilder og flere år, blir det en kandidat. Om ordet blir brukt på samme måte av ulike mennesker, på ulike steder — som betyr at det er stabilt, ikke bare et modekryp — blir det sendt til redigatørene.

Redigatørene — språkets beskyttere og innovatører

Innenfor instituuttet sitter Cecilia Andersen, som har jobbet som ordbokredaktør i 28 år. Hun ser på ordet «scrolle» — det kommer fra «scroll» som kommer fra engelsk, men det er nå norskifisert med «-e»-ending. 'Skal vi ha det?' spør hun sin kollega.

'Jeg scrollet gjennom Instagram i går,' sa ungdommer. Ja, det er stabilt. Ja, det er norskifisert. Ja, det skal med,' sier kollegaen.

Det som gjør redaktørene spennende er at de ikke bare dokumenterer språk — de hjelper til å forme det. De sier hvilket engelsk-ord som skal inn (digitalisering, ikke digitalizering), og hvilke som skal bli borte (mobiltelefonere, ikke smartphone-bruker). De er både bevarer og innovatør.

Tall og trender fra ordboken

Tallene viser hvor raskt språket endrer seg — og hvor mye arbeid ordbøkene gjør.

Ord som ble godkjent — og avvist

«Influencer» var kontroversielt. Mange redaktører mente det var bare engelsk-jargong. Men det var brukt så mye i norsk, av norske mennesker, på norsk måte ('hun er en influenser fra Stavanger') at det ble akseptert.

'Detox' blir brukt mye ('jeg gjør en detox-uke'), men det blir vurdert som et modeord — et ord som folk bruker for tre år, så glemmer det. Så det får ikke inngang.

'Binge-watching' har stedfundert seg. Folk sier 'jeg binget hele sesongen i dag' — det er norskifisert, det er stabilt, og det viser en ny virkelighet (hele serier på en gang). Ja til det.'

"Ordboken er ikke en dommer — det er et speil av hvordan mennesker faktisk bruker språket sitt."

Ord som vinduet til hvem vi er blitt

Språket endrer seg fordi menneskene endrer seg. En ordboken som ikke endret seg ville være død. Det faktum at «influencer», «streamer», og «covidpass» nå er i ordboken, forteller deg noe om 2020erne: vi er digitale, vi er tilkoblede, og det som skjer i verden påvirker hvordan vi snakker.

Ordbokredaktørene jobber langsomt, varssomt, med respekt. De vet at ordet de godkjenner i dag, er ordet som norsk ungdom vil lese i 2050. De tar jobben alvorlig. Og det burde vi også gjøre — når vi snakker, former vi språket som former oss.