Rettferdighet og gjensidig ansvar: Hva skylder vi hverandre, egentlig?

Øt dypt spørsmål: Hva skylder vi hverandre?

Hver dag møter vi spørsmål om rettferdighet: Bør alle ha like inntekt? Bør staten hjelpe de fattige? Skylder rike land hjelp til fattige land? Bør mennesker som er født med fordeler dele med dem som ble født uten? Disse spørsmålene ser enkle ut, men filosofen John Rawls brukte 40 år på å svare på dem.

Rettferdighet er ikke selvinnlysende. To mennesker kan se samme situasjon helt ulikt. En sier «alle bør få like mye» (egalitarisme), en annen sier «alle bør få hva de har arbeidet for» (libertarianisme), en tredje sier «alle bør få basert på behov» (utilitarisme). Alle tror de er rettferdige. Så hvem har rett?

John Rawls' "Sluør av ignorans" — en tankeeksperiment

Tenk deg at du skal bestemme alle samfunnets regler — men du vet ikke hvor du selv vil bli født. Du vet ikke om du blir rik eller fattig, mann eller kvinne, frisk eller syk. Du bestemmer reglene mens du har på deg et «sluør av ignorans» — du kan ikke velge dine egne fordeler.

Hva ville du velge? Rawls argumenterer at du ville velge et samfunn der (1) alle har like frihet og rettigheter, og (2) ulikhet er tillatt, men bare hvis den gagner dem som har det dårligst. Dette er ikke kommunisme — de rike kan tjene mye — men deres velstand må skape jobber og muligheter for fattige. Rawls kalte dette «maximin-prinsippet»: maksimer minumsituasjonen.

Tankeksperimentet viser at når vi ikke vet vår egen posisjon, blir vi mer rettferdige. Det er enkelt — og det er grunnen til at det er kraftig.

Kritikk og alternative syn

Ikke alle er enig med Rawls. Libertarianere som Robert Nozick sier: «Hvis du tjener pengene dine rettferdig, er det dine penger. Ingen har rett til dem bare fordi de er fattige.» Utilitarister som Peter Singer sier: «Hvis du kan redde et barn fra å drukne uten stor kostnad for deg selv, må du gjøre det — og det samme gjelder for global fattigdom.» Kommunitarister sier: «Rettferdighet handler ikke bare om individer, men om hvilke verdier og identiteter som binder samfunnet sammen.»

Alle disse syn har poeng. Problemet er at rettferdighet handler om verdier som ofte er uforenlig: frihet versus likhet, individuell ansvar versus fellesansvar, lokal solidaritet versus global rettferdighet. Ingen kan ta alle samtidig.

Tall og trender

Nordmenns syn på rettferdighet og gjensidig ansvar:

Fra teori til praksis: Hvor ligner Norge på Rawls?

Norge har bygget en velfeerdstat som nesten nakner Rawls-idealer: alle har like frihet og rettigheter (både på papir og i praksis), og ulikhet er tillatt — men skatten er høy og sosiale ytelser er gode. Når du blir syk, får du helsebehandling. Når du blir arbeidsløs, får du trygd. Når du er barn, får du gratis skole.

Men «sluør av ignorans» blekner når det blir konkret. Innvandrere møter hindringer. Arbeidere som blir syk, får lavere inntekt enn før. Folk med dårlige foreldre oppnår mindre enn barn av akademikere, selv med samme intellekt. Og når det gjelder global rettferdighet, gir Norge mye bistand, men ikke nok til å løse verdens fattigdom — og kvartsjapart stammer fra investering i handel som gjør enkelte land mindre rike.

Norges eksperiment viser at Rawls-modellen virker — men den er vanskelig, kostbar og krever enighet om felles verdier.

Så hva skylder du dine naboer — og verden?

Det finnes ikke ett riktig svar. Men hvis du aksepterer Rawls' argument — at du ville velge et rettferdig samfunn hvis du ikke visste din egen posisjon — så skylder du: (1) respekt for andres frihet og rettigheter, (2) bidrag til et system som hjelper dem med dårligst utgangspunkt, og (3) ærlighet når systemet svikter. Du skylder ikke kanskje alt dine penger, men du skylder noe. Og verden skylder kanskje ikke Norge alt — men verden skylder seg selv forsøk.

"Rettferdighet er ikke et produkt som kan deles — det er en praksis som alle må delta i. Når du nekter å stille spørsmål om hva du skylder, nekter du å være del av svaret," sier professor Thomas Nagel fra Princeton."