Slik er det å være fotojournalist i en verden av scrolling

Fra fredelig barndom til krigs- og katastrofereportasjer

Jeg vokste opp i Stavanger på 1990-tallet, og første gang jeg tok et bilde som betydde noe, var med en billig kamera jeg fikk av mine besteforeldre. Jeg var 14 år, og jeg fotograferte en liten dreng som solgte blomster på gaten. Jeg husker at jeg plutselig skjønte at et bilde kunne fortelle en komplett historie — om menneskets verdighet, om håp, om små kamper som vanligvis blir oversett. Fra det øyeblikket visste jeg at jeg ville bruke fotografiet til å skrive historier.

I dag, 27 år senere, reiser jeg rundt i verden med mitt kamera. Jeg har fotografert krig i Ukraina, jordskjelv i Tyrkia, sultkatastrofer i Afrika, og mennesker som kjemper for å overleve under de verste omstendigheter. Det er hardt arbeid, og det er ikke alltid trygt. Men det er arbeid som gir mening.

Hva er egentlig fotojournalistikk?

Fotojournalistikk er ikke bare å ta fine bilder. Det er en form for dokumentasjon og kunnskapsformidling som bruker fotografiet som sitt viktigste verktøy. En god fotojournalist må kunne fortelle komplekse historier gjennom bilder — historier som kanskje involverer konflikt, fattigdom, miljøkrise eller menneskelig motgang. Vi er ikke kunstnere i klassisk forstand, selv om bildene våre skal være vakre. Vi er journalister først, fotografer andre.

Tall og trender

Fotojournalistikken har endret seg dramatisk siden jeg startet. Da jeg begynte, var det få som kunne arbeide med dette yrket.

Etikk, grenser og det vanskelige valget

Det tøffeste ved yrket mitt er ikke teknologien eller farene. Det er etikken. Når jeg fotograferer et menneske i sin verste stund — kanskje de har akkurat mistet sitt hjem eller sitt barn — må jeg stille meg selv spørsmål: Har jeg rett til å være her? Skal jeg virkelig publisere dette bildet? Vil det gjøre noen forskel, eller gjør jeg bare vondt verre?

Jeg har sett kollegaer mine gjøre dårlige valg. Jeg har selv gjort noen valg jeg ikke er stolt av. Men jeg har lært at hvis du ikke respekterer mennesket foran linsen din, burde du ikke være der.

"Et bilde er et vitnesbyrd. Det er vår plikt som fotojournalister å sikre at vitnesbyrdet er sant, respektfullt og at det tjener en større hensikt enn bare å få oppmerksomhet."

Fra film til digitalt — en revolusjon i lomma

Når jeg startet, brukte vi 35 mm filmkameraer. Vi måtte planlegge hvert eneste bilde fordi filmen kostet penger. I dag kan du ta 5000 bilder på et par timer med en smarttelefon. Debatten blant fotojournalister i dag er ikke lenger «hvordan skal vi få plass?» men «hvordan skal vi velge hvilket bilde som skal fortelle historien?» Teknologien har gjort oss bedre, men den har også gjort det lettere for dårlige fotografer å lage dårlige bilder og kalle det journalistikk.

Hva gir dette yrket mening?

Jeg vet at det finnes mennesker som aldri kommer til å lese noen nyhetsartikkel om krisen jeg dekker. De skal aldri høre de sorte historiene. Men hvis de ser ett eneste bilde — ett bilde av en mor som holder barnet sitt, eller en gutt som smiler til tross alt han har opplevd — så kan de plutselig forstå. Det kan forandre deres syn på verden. Det er derfor jeg fortsetter.

Jeg håper at fotojournalistikken fortsetter å ha en rolle i en verden som blir stadig mer visuell. Men jeg er redd. Jeg er redd for at det blir vanskeligere for fotojournalister å leve av det arbeidet sitt, og at bare de med mulighet til å arbeide gratis — som barn av rike foreldre — får dekke de viktigste historierne. Fotojournalistikk kan ikke være en lek for rike — den må være tilgjengelig for mennesker fra alle lag.