Slik er det å være frivillig i Tanzania

Ankomst — først sjokkert, så begeistret

Dar es Salaam møtte meg med varme, kaos og liv i en helt annen skala enn Oslo. I lufthavnen var jeg en blant millioner, og realiteten av at jeg skulle være her i fire måneder slo plutselig inn. Jeg hadde lest om Tanzania, men ingenting forbereder deg på faktisk å stå der.

De første dagene var jeg på frivillighetssenteret sammen med syv andre frivillige fra skandinaviske land. Vi var alle nervøse, alle uforberedt på måten folk var sammen — mer åpen, mer direkte, mer interessert i å dele med hverandre. På dag tre var jeg overtalt til å spille fotball med barna på skoleplassen. Jeg ble dårlig slått av åtteåringer. Det var en velkomst jeg ikke glemmer.

Arbeid som gjorde betydning — små ting som betyr alt

Jeg jobbet på en skole for barn med funksjonsnedsettelser. Skolekanten var rust, klasserommene manglet både glass i vinduene og bord for elevene å skrive på. Likevel var energien der — lærerne var dedikert, barna var fullt av glede og nysgjerrighet.

Min oppgave var å hjelpe til med norskundervisning og fysisk aktivitet. Det høres ut som noe, men det var egentlig bare å være der, å se barna og la dem se meg. En gutt med cerebral parese lærte seg sitt navn på norsk. Han sa det hver dag de neste tre månedene. Det tok fem sekunder å lære ham, men betydningen var ikke målbar i timer eller produktivitet.

Livet utenfor — hjemmeboksteder og vennskaper

Vi frivillige bodde hos vertsfamilier i bydelene rundt Dar. Min vert-mor, Amina, lærte meg å lage ugali og kokossuppe, hun brydde seg om at jeg spiste nok, og hun var fascinert av at jeg var ugift og jobbet som journalist. Hun introduserte meg for hele slekten hennes på kvelder når hele leiligheten fyltes av mennesker, musikk og latter.

Jeg tilbrakte lørdager på stranden med venner fra skolen, jeg gikk på lokale markeringer og fester, jeg kjørte matatu-busser som var så overfylte at mine europeiske personvernbegreper forsvant. Jeg lærte at det var mulig å være glad på mindre enn jeg noen gang hadde trodd.

Vanskelighetene vi ikke snakker om

Det var også hardt. Jeg var syk oftere enn noen gang før. Jeg savnet family og ventene på å snakke med dem tidlig på morgenen — tidssonen gjorde at det aldri passet skikkelig. Jeg så barn som trengtes mer enn jeg kunne gi dem, og jeg visste at jeg skulle reise og de skulle bli igjen.

Det var også vanskelig å navigere hvitfolkskulten — slik jeg kalte det når folk forlot hjemmebyen sin for å «hjelpe Afrika». Jeg måtte konfrontere mine egne antagelser om hjelpebehov, utviklingsland og min egen rolle. Jeg var ikke der for å redde noen. Jeg var der for å lære.

Tall og trender

Frivillighetsorganisasjonen som sendte meg rapporterer at over 12.000 nordmenn er frivillige i utviklingsland hvert år. Tanzania er en av de fem mest populære destinasjonene. Det som er interessant er at 87% av frivillige sier at erfaring endret deres syn på verden permanentlig. 64% endret karriereplan etter retur.

Refleksjon fra hjemkomst

Nå som jeg er hjemme igjen og har tid til å prosessere alt som skjedde, snakket jeg med en annen tidligere frivillig fra Tanzania.

"Det jeg lærte var ikke om Tanzania — det var om mennesker og hvordan vi alle drømmer om noenting bedre. Den eneste forskjellen var at de delte drømmene sine åpent. Vi i Norge gjemmer drømmene våre bak politeness og planlegging."