Slik arbeider frivillige for å redde fuglefaunaen

Ei tidlig morgen med Norges fuglvernere

Klokken er 6:30 på en aprilmorgen, og termometeret viser knapt 5 grader. Jeg møter Sigrid Rønneberg, en pensjonert lærer, ved innkjøringen til Tromøya fuglestation utenfor Arendal. Hun har brukt 35 år på å observere og hjelpe fugler, oftest helt frivillig. I dag skal hun vise meg arbeidet hun og andre frivillige gjør for å redde fuglearter på randen av utryddelse.

Merking av fugler — håndarbeid og kjærlighet

Arbeidet begynner med å kontrollere nettene som ble satt ut i går. Der finner vi to små sangfugler — en gulsanger og en tornskate. Både er små og skitne av nattens eventyr, og begge er tydelig engstelige. Men Sigrid beveger seg med rutine som en kirurg. Hun merker fuglene med små aluminiumsringer — så små at de ikke tynger fuglen, men bare nok til at Sigrid og andre forskere kan identifisere den hvis den blir fanget igjen. Fuglene slippes fri etter 30 sekunder, og hun ser merkbart at hennes omsorg ikke handler om sentimentalitet — det handler om data.

Befolkningene er i endring

Under kaffen forteller Sigrid at hun merker store endringer. For 20 år siden var det mye mer fuglesang ved Tromøya. Enkelte arter som gransanger og fuglekonge er nesten borte. Samtidig dukker det opp nye arter som følger med varmeendringer — arten soløye har blitt mer vanlig. «Det handler både om klimaendringer, habitatødelggelse og forurensning,» forklarer hun. «Vår jobb er å dokumentere, og håpe at dokumentasjonen hjelper på politisk nivå.»

Tall og trender

Hva driver frivilligene?

"Det handler ikke om å redde verden — det handler om å vise at du bryr deg. Når jeg merker en fugl, vet jeg at jeg gjør en reell forskel for kunnskapen vi har. Det er nok."

Små handlinger, store endringer

Da jeg forlater Tromøya, har jeg merket minst 12 fugler med Sigrid. Det er et lite tall på verdens skala, men det er 12 fugler mer som er dokumentert, og hvis bare noen av dem blir tatt igjen på andre kontinenter, bidrar det til større forståelse av fuglebevegelser. For Sigrid og hundrevis av andre frivillige er dette tilstrekkelig. Deres arbeid er stille, uvurdert, og absolutt nødvendig. Det minst vi kan gjøre er å se det, og kanskje bli inspirert til selv å finne vårt eget anliggende.