Gangar, halling og springar: norske folkedanser

Norsk bygdedans – en levende arv

Norsk folkedans er ikke en museumskultur, men en levende praksis som utøves på kappleiker, stevner, skoler og i kultursaler over hele landet. De tradisjonelle bygdedansene – gangar, halling og springar – er blant de eldste og mest norsk-særegne dansene vi har, og de kjennetegnes av direkte forankring i den norske folkemusikktradisjonen med hardingfele og vanlig fele. Noregs Ungdomslag er en av organisasjonene som holder folkedansen levende gjennom lokallag over hele landet.

I denne guiden ser vi nærmere på de tre viktigste bygdedansene, hva som kjennetegner dem rytmisk og bevegelsesmessig, og hvordan du kan komme i gang med å lære dem. Vi ser også på gamaldansen – vals, reinlender og mazurka – som kom til Norge fra tysk- og slavisktalende områder på 1800-tallet, lenge før selve betegnelsen «gamaldans» ble tatt i bruk på 1960-tallet, ifølge Store norske leksikon.

Gangaren – prosesjonsdansen

Gangaren er en gammel norsk bygdedans i lik- eller uliketakt, og er blant de roligste av bygdedansene, ifølge Store norske leksikon. Navnet kommer av at dansen er bygget opp rundt gangsteg – rolige, gående skritt tatt i et tempo på om lag 70–80 skritt i minuttet. Dansen var tidligere utbredt over store deler av landet, men lever i dag videre først og fremst i Telemark- og Setesdal-tradisjonen.

I Telemark veksler paret mellom myke gangsteg og sammensatte steggrupper utført av den mannlige partneren, mens Setesdal-varianten kombinerer gangsteg med tyngre, polkalignende bevegelser. Som all norsk folkedans er gangaren enkel å lære og krevende å mestre: de fineste detaljene i dans-dialekt, kroppsspråk og holdning tar år å internalisere.

Hallingen – akrobatikkens dans

Hallingen er en spektakulær solooppvisningsdans, historisk sett en mannsdans, men i dag danset også av kvinner. Musikken går oftest i 2/4- eller 6/8-takt, ifølge Store norske leksikon. Det dramatiske høydepunktet er hallingkastet – danseren forsøker å sparke ned en hatt eller lignende som holdes opp på en stokk, og målet er å lande samtidig på begge føtter. Opprinnelig fungerte kastet som en fysisk konkurranse der unge menn sparket etter hatter holdt opp av unge kvinner.

Hallingen krever god kroppskontroll, styrke og timing. Halling inngår også som egen konkurranseklasse i Landskappleiken, landets største årlige konkurranse i folkemusikk og folkedans, arrangert av FolkOrg siden 2009 (tidligere av Landslaget for Spelemenn, fra 1923).

Springaren (pols) – rytmikkens dans

Springaren er en pardans i 3/4-takt med en karakteristisk asymmetrisk rytmikk som skiller den fra europeisk vals, ifølge Store norske leksikon. I Trøndelag, Nord-Norge og deler av Østlandet (blant annet Hedmark og Nordmøre) brukes navnet pols eller polsdans om beslektede dansetyper i tredelt takt – et navn som ifølge SNL stammer fra polsk dans som kom til Norden på 1700- og 1800-tallet. Grensene mellom springar- og polsdans-begrepene er ikke skarpe, og hvilket navn som brukes varierer fra bygd til bygd.

Rytmikken varierer sterkt mellom bygdene: i Telemark er pulsen gjerne beskrevet som lang–lang–kort, mens den i Valdres er kort–lang–lang, ifølge Wikipedias artikkel om bygdedans. Denne asymmetrien er vanskelig for utrente å høre og krever at dansen læres i et levende folkemusikkmiljø. Å lære springaren godt tar tid – ta gjerne kurs og del øvingsgulv med erfarne dansere.

Gamaldansen: vals, reinlender og mazurka

Gamaldansen – vals, reinlender, mazurka og polka – kom til Norge fra tysk- og slavisktalende områder i løpet av 1800-tallet. Dansene er altså ikke eldre enn bygdedansene, tvert imot: betegnelsen «gamaldans» oppsto først rundt 1960, da lag for voksendans ble stiftet og de eldre dansene fikk en renessanse blant dem som husket dem fra ungdommen, ifølge Store norske leksikon. I dag er gamaldansen en fast del av folkedansmiljøet og spilles ved kappleiker og stevner.

Valsen er trolig det enkleste inngangspunktet for nye folkedansere, siden den deles med store deler av den vestlige danseverdenen. Reinlenderen er en livlig dans med et typisk stepmønster, mens mazurkaen er mer krevende rytmisk.

Lære norsk folkedans: kurs og miljøer

Noregs Ungdomslag er en av de sentrale organisasjonene for norsk folkedans, med lokallag over hele landet som tilbyr instruktørkurs, gjesteinstruktørordning og lokale dansekurs for nybegynnere. Folkedansstevner, der man danser og lærer av hverandre i uformelle settinger, er et godt sted å oppleve tradisjonsdansen i levende form.

For dem som vil ta det lenger, finnes det nå også høyere utdanning: Universitetet i Sørøst-Norge på Rauland tilbyr en bachelor i folkedans, og Ole Bull Akademiet på Voss underviser i norsk folkemusikk og folkedans på universitets- og høyskolenivå. Landskappleiken tilbyr konkurranse i pardans, hallingdans, vokal og ulike instrumenter i junior-, senior- og eliteklasse hvert år i slutten av juni.

• Noregs Ungdomslag (NU) – lokallag og kurskalender
• FolkOrg – organisasjon for folkemusikk og folkedans, arrangør av Landskappleiken
• Universitetet i Sørøst-Norge, Campus Rauland – bachelor i folkedans
• Ole Bull Akademiet, Voss – folkemusikk og folkedans på høyere nivå
• Telemarkfestivalen i Bø – ett av landets viktigste folkemusikk- og folkedansarrangementer

Kom i gang og finn ditt miljø

Den beste måten å starte med norsk folkedans på er å oppsøke et lokalt folkedansstevne eller et kurs hos et lokallag i Noregs Ungdomslag. Du trenger ikke spesielt utstyr til å begynne med – bare komfortable sko med glatt såle. Etter hvert kan du investere i et par tradisjonelle folkedanssko.

Norsk folkedans er ikke bare bevegelse – det er fellesskap, musikk og kulturell forankring. Mange som begynner med folkedans opplever at det åpner dørene til et sosialt og kulturelt miljø som strekker seg fra lokale kurs til Landskappleiken og internasjonale festivaler.