Norsk garn til strikking: hvem lager hva

Garnhylla er et valg mellom mer enn farger

En vegg med garn ser ut som et valg mellom farger og priser. Den er i praksis et valg mellom ull av ulik type, spunnet ulike steder, av bedrifter med svært forskjellige historier. Noen av navnene på bandarolen står for en fabrikk som fortsatt vasker, karder og spinner i Norge. Andre står for et merke der selve garnet lages i utlandet.

Denne artikkelen er ingen test. Ingen av garnene er prøvestrikket for denne gjennomgangen, og det gis derfor verken karakterer eller rangering. Det som står her, er hva produsentene og oppslagsverkene selv oppgir om råvarer, produksjonssted og historie — og hva egenskapene til ull betyr når du skal velge.

Vil du ha en vurdering av et konkret garn, er strikkefastheten på bandarolen og en prøvelapp du strikker selv langt mer nyttig enn noen liste over «beste merker».

Sandnes Garn — størst, og mest importert ull

Sandnes Garn ble etablert i 1888 som Sandnes Uldvarefabrik i Sandnes i Rogaland. Store norske leksikon oppgir at bedriften produserer rundt 600 tonn håndstrikkegarn i året og er Nord-Europas største leverandør av håndstrikkegarn, med eksport til Norden, USA, Canada, Tyskland og Japan.

Råvarefordelingen er verdt å merke seg for den som tror at et norsk merke betyr norsk ull: samme oppslagsverk oppgir at 18 prosent av råvarene er norsk ull, 45 prosent er finull hovedsakelig fra Australia, 20 prosent er alpakka fra Peru og 13 prosent er bomull fra India. Den norske ullen behandles i sin helhet på fabrikken.

Sandnes Garn skriver selv at spinning, farging og nøsting skjer på fabrikken utenfor Sandnes, og at det opprinnelige anlegget brant i 1978.

Rauma Ullvarefabrikk — norsk ull, vasket i Storbritannia

Rauma Ullvarefabrikk på Veblungsnes i Rauma kommune ble grunnlagt i 1927. Store norske leksikon oppgir at fabrikken lager strikke- og vevegarn under merket Rauma Garn og ferdige plagg under Rauma Collection, og at den siden 1967 eier Røros Tweed.

Ullen er i hovedsak norsk, fra norsk kvit sau, men selve vaskingen gjøres i Storbritannia. Utover det gjennomføres nesten hele produksjonskjeden på fabrikken. Rauma spinner også garn med merino, lammeull, alpakka og mohair.

Rauma Garns egne sider beskriver produksjonstrinnene på fabrikken i Romsdalen.

Hillesvåg Ullvarefabrikk — det minste av de tre spinneriene

Hillesvåg Ullvarefabrikk ligger innerst i Hillesvågen ved Osterfjorden nord for Bergen og ble startet i 1898 av Mikkel Myhr. Store norske leksikon beskriver bedriften som fjerde generasjon i familien Myhr og som det tredje største spinneriet i Norge, med om lag 20 ansatte i 2020.

Fabrikken lager garn til strikking og kardet ull til toving, i hovedsak av ull fra norske saueraser. Garnmerkene heter blant annet Embla, Ask, Troll, Huldra, Tinde, Fjell, Varde, Vidde og Blåne. Flere av maskinene er over hundre år gamle, og ferdig garn lufttørkes i etasjene over produksjonen.

Fabrikkens egen produksjonsbeskrivelse går gjennom trinnene fra rå ull til ferdig nøste.

Dale Garn — merket finnes, spinneriet gjør det ikke

Dale Garn er der de fleste tar feil. Dale Fabrikker ble etablert i Dalekvam i 1879 som bomullsvarefabrikk, og i 1899 kom det en ullvarefabrikk i tillegg. I 1991 ble virksomheten delt, og garndelen ble senere skilt ut for seg.

Store norske leksikon opplyser at Dale Garn ble solgt til House of Yarn, som la ned all garnproduksjon i Dalekvam. Garn under Dale-navnet spinnes i dag i utlandet. Det gjør ikke garnet dårlig, men det betyr at Dale Garn ikke er et norsk spinneri på linje med Sandnes, Rauma og Hillesvåg.

Merker som Permin er danske og har aldri vært norsk produksjon. Vil du ha garn som faktisk er spunnet i Norge, er det de tre spinneriene over du skal se etter.

Hva egenskapene til ull betyr for valget

Ull er animalske proteinfibre, og fiberens naturlige bølgethet — krusningen — avgjør mye. Store norske leksikon oppgir at merinoull kan ha opptil tolv bølger per centimeter, mot tre til fire i norsk ull. Flere bølger gir mykere og mer elastisk garn; færre gir et fastere garn som holder formen bedre.

Samme oppslagsverk beskriver at ull kan ta opp til 30 prosent fuktighet før plagget kjennes fuktig, og at skjellstrukturen på fiberen gjør at ull toves når den utsettes for fukt og mekanisk påvirkning. Det er derfor ullplagg skal vaskes forsiktig — og derfor det samme råstoffet også brukes til toving.

Kort sagt: skal plagget ligge mot huden, taler det for finere ull med mye krusning. Skal det være en genser som tåler bruk og holder fasongen, taler det for et fastere garn av grovere ull.

Slik velger du i praksis

Start med oppskriften, ikke med merket. Oppskriften oppgir en strikkefasthet, og garnet du velger må kunne strikkes til den samme fastheten med en pinne du er komfortabel med. Bandarolen på nøstet oppgir anbefalt pinne og løpelengde, og det er de to opplysningene som avgjør om garnet passer.

Strikk en prøvelapp før du kjøper inn til hele plagget. Det er den eneste måten å vite om din egen strikkefasthet stemmer med oppskriften — og det er billigere å oppdage avviket på en lapp enn på et halvferdig bakstykke.

Kjøp nok garn av samme partinummer til hele prosjektet med én gang. Fargepartier varierer mellom innfarginger, og et nøste kjøpt et halvår senere kan ligge synlig ved siden av resten.

Handler du i en fysisk garnbutikk, kan du kjenne på garnet og få råd. Handler du på nett, kompenserer du ved å lese løpelengde og fiberinnhold nøye, og ved å bestille ett nøste først.

Det finnes ikke ett beste garn

Det beste garnet er det som treffer strikkefastheten i oppskriften og har egenskapene plagget trenger. En tettspunnet norsk ull er riktig til en genser som skal vare, og feil til et tørkle som skal ligge mykt mot halsen.

Vil du støtte norsk spinning, er Sandnes Garn, Rauma Ullvarefabrikk og Hillesvåg Ullvarefabrikk de tre bedriftene som fortsatt spinner i Norge. Vil du bare ha et godt resultat, er prøvelappen viktigere enn navnet på bandarolen.