Gateartister: Fra busker til meistre — ulike sjangere sammenlignet

Scenen er overalt for gateartisten

En mann sitter på en parkbenk, violine i hendene, og spiller Bachs «Chaconne». Folk slamser forbi – noen stopper, andre ikke. Han tjener kanskje 300 kroner, eller kanskje ikke en øre. En annen artist står som en menneske-statue, helt stiv, bare øynene beveger seg. Mennesker poserer ved siden av ham for bilder. En tredje artist hacket seg inn i gatekryssa og gjorde juglinge-tricks med ting hun fant i søpla. Alle tre er gateartister, men de praktiserer helt ulike kunstformer. La oss sammenligne dem – musikkere, akrobater, pantomimer, trollmenn og performancekunstnere som bruker gaten som sin scene.

Musikanter: Lyden først, publikum annen

Busking-musikanter – fra klassisk violine til rock-bandet som spiller utenfor kino – er kanskje den mest kjente formen for gatekunst. De vektlegger musikalsk kvalitet og håper at god musikk skal trekke folk til. Noen er profesjonelle musikere som tjener vel – de kan rammende «Somewhere Over the Rainbow» eller hard rock klassikere som hele gaten stopper for. Andre er amatører som bruker gaten som øvingsplass. Det som skiller musikanter fra andre gatekunstnere er at musikken er fokus – publikum er sekundært. En musiker kan være helt fornøyd med å spille bra selv om ingen står og hører.

Akrobater: Kroppen er instrument

Jugglinere, slackliners, kontorsjonister og akrobater bruker kroppen som sitt primære kunstverktøy. De trenger minimal utstyr – en slackline, noen baller, eller bare kroppen sin. Akrobater har en fordel: mennesker er fascinert av det som utfordrer fysikkens lover. Å se noen jonglere med fyr eller gå på hender på en wire, får mennesker til å stoppe og se. Akrobater er ofte mer showmen enn musikanter – de tror på at underholdning først, så kunst. Mange akrobater har trent i år for å perfeksjonere tricksene sine. Det som skiller akrobater fra musikanter er at akrobatene bruker det fysiske som sitt fokus, ikke lyd.

Pantomimer og levende statuer: Stillhet som kraft

En person som står helt stille, malt hvit eller gylden, som en statue – og den eneste bevegelsen er øynene som følger passerby. Det er pantomimen eller den levende statuen. Dette er en helt annen tilnærming enn musikanter eller akrobater. Pantomimer bruker ingen lyd, minimal bevegelse, men maksimal visuell virkning. Publikum blir forvirret – er det en virkelig statue eller en menneske? Det er spennende, og det får folk til å stoppe. Pantomimer krever stor tålmodighet og fysisk styrke – å stå stille i flere timer er utmattende. Men resultatet er hypnotiserende. Pantomimer er ofte filosofer av sitt fag – de lurer på grenselandet mellom kunst og liv, bevegelse og stillstand.

Tall og trender

Gatekunsten blomstrer som en delvis alternativ kunstform og økonomisk modell.

Hva trengs for å være en god gateartist?

En god gateartist trenger ikke mye – en gitar, ett instrument, eller bare kroppen sin – men de trenger flere ting mentalt. Tålmodighet: å stå på gaten i 6 timer og tjene 50 kroner krever sinne av stål. Fleksibilitet: været endrer, folk er uforutsigbare, og en gjennomsnittlig opptredning kan både floppe eller gjøre deg kjent. Autentisitet: folk skjønner når du bare er ute etter penger kontra når du virkelig elsker kunsten. Og ikke minst humor: å kunne grin av deg selv, når det er kaldt og regn, gjør kunsten lettere. De beste gateartistene er ofte de som ikke har gitt opp – de har funnet sin nisje, sitt publikum, sine beste gater, og de kommer igjen.

"Gaten er den mest demokratiske scenen – du konkurrerer ikke med andre artister, du konkurrerer med verden."

Gatekunst som motstands- og frigjøringsmåte

Gatekunst er både en måte å tjene penger og en måte å si at «jeg er kunstner, og jeg trenger ikke godkjenning fra institusjoner». Et museum eller konserthus er ikke hvor kunstneren må være – gaten er god nok. Dette gjør gatekunst radikal. Det gjør også gatekunsten mangfoldig – fra klassisk violine til urbane akrobatikk. Og det gjør det menneskelig – en gateartist ser publikum, møter mennesker, diskuterer kunst med dem. Det er ikke et abstrakt forhold mellom kunstner og tilskuer; det er direkte, rått og sannsynlig. For noen er gatekunst en fast karriere; for andre er det en overgang eller en hobby. Men for alle som prøver det, åpner det en annen måte å tenke på kunstneren på.