Gatens troll og trollmenn – gatekunstens renessanse

Når gatene blir teater

Det er en lørdagsformiddag på Piccadilly Circus i London. Du promenerer forbi Starbucks og ser en gimmelfigur som står helt ubevegelig. Det eneste som beveger seg er øynene – som følger deg, et menneske i dét øyeblikket, mens kropps står helt stille.

Ti minutter senere røyker figuren til live, lager en serie av langsom-bevegelse bevegelser som ser ut som dans fra en underjordisk teater. Folk samler seg. Noen ler. Noen blir rørt. Og da figuren endelig bryter sin frosenhet og gjør en svøpe eller en liten dans, kastet folk mynter i boksen foran scenen.

Dette er gatekunst. Og det er ingen underdisciplin av «ekte» kunstner – det er en egen kunstart, med sine egne regler, sine egne mestere, og sitt eget dypt menneskelig budskap.

Tall og trender

Gatekunst og performance er en blomstnende global industri.

Kunsten å ikke gjøre noe

Det som gjør gatekunst interessant, er at det er live, uperfekt, og fullt av overraskelser. Et menneske kan planlegge sitt framtredden i timesvis – men hver gang er det annerledes, fordi publikum er annerledes, været er annerledes, og humøret hans er annerledes.

"Gatekunst er den reneste formen for teaterkunst fordi det ikke er noe nettverk bakom deg, ingen régissør, ingen soundcheck. Det er bare deg, gatene, og hundre mennesker som har valgt å stoppe for å se deg. Det tvinger deg til å være sann."

Mangfold av uttrykk

Det finnes utallige arter av gateperformance. Den klassiske statue-performeren som fryser kroppen i en pose og kun følger publikum med øynene. Jonglørene som treffer selv de vanskeligste sekvenser. Mimekunstnere som skal fortelle en hel historie uten ord. Musikere som spiller på en gitar som har sett bedre dager, men hvis musikk er så vakker at mennesker må stoppe.

Og så er det gatemagikerne – som stopper mennesker på gaten og forsvinner mynten deres, eller viser dem et kortkort som ikke burde være mulig. I mange byer er det ulovlig å gjøre det – men magikerne fortsetter likevel, fordi kunsten er for viktig.

Hver type krever sitt eget mesterskab, sin eget filosofi, og sin eget forhold til publikum.

Mestring gjennom gjentakelse

Hvis du møter en jonglør på gaten som kastet og fanger fem baller mens han hopper på ett ben, er det ikke på grunn av naturtalent – det er på grunn av tusenvis av timer med øvelse.

Gateperformere lever fra hand til munn, og det betyr at de øver hver dag, gjør opptreden hver dag, og lærer fra hver dag. Det er en disiplin som få andre kunster kan sammenlignes med.

Og det viser seg: de beste gateperformerne som eksisterer, har et mesterskapen som rivaliserer med de beste teatre i verden – bare at de lærer det på gaten, ikke på en kunstskole.

Det menneskelige møtet

Gatekunst har noe som profesjonelt teater noen ganger mangler: autentisitet. Når du står foran en jonglør på gaten, og du ser ham bokstavelig talt svette under anstrengelses, eller når du ser mimekunstneren bryte fra sin frosne rolle for å grine fordi mennesker setter pris på hans kunst – det er ekte.

Det er derfor gatekunst kommer aldri til å dø. Så lenge mennesker beveger seg gjennom byer, og så lenge det finnes mennesker som ønsker å dele sin kunst, vil det være gateperformere. Og det vil alltid være mennesker som stopper, ser, og påvirkes av en menneskelig forbindelse som bare kunsten kan skape.