Hva synger gresshoppene egentlig om? Insektenes lyder forklart

En sommerkveld er egentlig en chat-kanal mellom millioner av gresshopper

Når du sitter ute på en sommerkveld og hører det karakteristiske «knesk-knesk-knesk» fra graset, lytter du ikke til musikk — du lytter til kommunikasjon mellom dyr. Gresshoppene «synger» (eller kaller på norsk) for å finne partner og for å markere territorium.

Hver art har sin egen sang, akkurat som hver fugleart har sitt eget kall. Og akkurat som en fugl på Sjøsanden er gjenkjennelig for andre fugler fra samme område, så er gresshoppens sang gjenkjennelig for andre gresshopper av samme art og befolkning. Hvis du hører én sterk sang på sommerkvelden, er det sjansen stor for at det er en hann som prøver å attrahera hunner.

Det fine er at du ikke trenger å være insektforsker for å høre forskjellen. Selv folk uten særlig interesse for dyr opplever at sommernattene rundt området er ulike — og det er fordi ulike gresshopparter deler området.

Tall og trender

I Norge finnes det omkring 45 arter av gresshopper og sirisser (disse er faktisk ikke gresshopper, men nært relatert). Hver art har sin karakteristiske frekvens — fra dypt «purring» (omkring 2–5 kHz) til høyt «syting» (omkring 30–40 kHz). En kraftig gresshoppesang kan være omkring 80 desibel — like høylytt som en rasende fånemaskine. Gresshoppene produserer lyden ved å gnisse vingene mot hverandre — venstre vinge har «bue» som er ru, mens høyre vinge har «kammen» som er jevn. Når de gnisler vingene, lager det lydbølger. De fleste gresshoppene begynner å «synge» når temperaturen stiger over omkring 15–17 grader Celsius, som er hvorfor du hører dem fra juni og fremover, ikke på kalde vårnetter.

Hvordan lager gresshoppen sin sang?

Gresshoppens «instrument» er vingene. Hunnene har brede, hele vinger som skjuler kroppen. Hannene har tynne, langstrakte vinger som de bruker til både å fly og til å lage lyd. På venstre vinge (som ligger øverst når de hviler) finnes det en «stridulation file» — en ru kant med små tanninger, helt som på en klassisk fyrstikkeske. På høyre vinge finnes det en glatt «skraper» eller «skaffer». Når hannen gnisler vingene sammen i en sikksakk-bevegelse, gnisses den ru siden mot den glatte siden, og det produserer lydvibrasjoner som blir forsterket av vingenes form. Det er som når du gnisler en kniv mot en tallerken — det som høres ut som en stille knitrende lyd, blir forsterket til noe mye høyere. Noen gresshopparter kan også modulere frekvensen — altså gjøre lyden høyere eller lavere — ved å endre hastigheten på vinge-gnistreringen.

Hva sier gresshoppene i sangene sine?

Gresshoppenes sang har flere formål. For det første er det et «parringskall» — hannen synger for å attrahera hunner av samme art. Hunnen som er interessert, vil svar med en kortere versjon av samme sang, og da vil hannen hoppe mot henne. For det andre er det et «territoriumskall» — hannen synger for å si: «Dette grasstykket er MITT, ikke ditt!» Hvis en annen hann hører det og ikke er skremmet bort, kan det oppstå en slags «sang-duel» hvor de to hannene synger mot hverandre med økende intensitet. Noen ganger hopper de direkte mot hverandre og slåss ved å sparke med bakbeina. For det tredje er det en «artidentifikasjon» — hver art har sin karakteristiske frekvens og rytme, så hunnen kan høre at det er en hannhann av riktig art. Hvis hun hørte et annet dyrarts kall, ville hun ignorere det.

De vanligste sangerne i Norge

I Norge er det særlig fire-fem gresshopparter som er veldig høylytt. Den mest vanlige er feltgresshoppen (Chorthippus brunneus), som har et kort, hjemmeskrapeende kall som høres ut som «tszt-tszt-tszt» eller «scrape-scrape». Den mindre gresshoppen (Omocestus viridulus) har en mer musikalsk, langstrakt sang som høres ut som «trill-trill-trill». Sirisser er faktisk i en egen familie, men de høres kanskje enda vakrere ut — de har lange, rennende triller som høres ut som «zzzzzzzzz» eller «teeeeee». Steppesirisser (Tettigonia viridissima) er blant de mest karakteristiske, med en intens, nærmest hypnotiserende sang på høye frekvenser. Dr. Steinar Mjøs fra NMBU sier: «Hvis du vil høre ulike gresshoppesanger, gå ut en sommerkveld og sett deg ned i høyt gress i omkring 30 minutter. Du vil høre minst tre-fire ulike arter, og de har veldig ulike «stemmer». Det er som en naturorkester.»

"Hvis du vil høre ulike gresshoppesanger, gå ut en sommerkveld og sett deg ned i høyt gress. Du vil høre minst tre-fire ulike arter, og de har veldig ulike stemmer. Det er som en naturorkester."

Hvordan hører gresshoppen egentlig?

Det er en interessant ting — gresshoppens «ører» er ikke på hodet, men på sidene av buken! Spesifikt finnes det små «trommehinner» langs første og andre segment av buken (tympana). Når lydbølgene treffer disse trommehinnene, vibrerer de, og vibrasjonene sendes langs nerveveiene til hjernen. Dette er en helt annen mekanisme enn hos mennesker, som har ører på siden av hodet. Faktisk kan en gresshoppe høre både fra fram og bak samtidig, fordi den har åpninger både på utsiden og innsiden av buken. Det gjør at den kan lokalisere retningen til en annen gresshoppe. Syriser og kreklingene (som også er insekter) har hørselsorganer på første segment av bakbeina, som er enda mer rart — de bokstavelig talt «hører» med benene.

Neste gang du hører gresshoppene, vet du hva de driver med

Når du neste gang sitter ute og hører sommernattens gresshoppesang, vet du nå at det ikke er tilfeldige lyder — det er en kompleks kommunikasjonssystem. Hannene som synger gjør det fordi de søker partner eller forsvarer sitt territorium. Det er helt primal og viktig for deres overlevelse.

Hvis du vil ta det et skritt videre, kan du laste ned en lydopptak-app på telefonen og prøve å gjenkjenne ulike arter basert på lyden deres. Det er faktisk et sjarmerende prosjekt — du får nærkontakt med naturen uten å forstyrre dyrene.

Og hvis gresshoppene blir for høylytte på kvelden, kan du minnes deg selv at det er ikke en plage — det er livet som blomstrer rett utenfor vinduet ditt. Det ville vært mye stille uten det.