Gresshopper, sirisser og sikader lager lyd på tre helt ulike måter – med bein mot vinge, vinge mot vinge og vibrerende tymbalorganer. Se mekanismene bak insektlydene, hva som faktisk er målt av styrke og frekvens, og den ene sikadearten som synger i Norge.
Innhold i artikkelen (7)
En symfoni fra småkrypenes verden
Når sommerkvelden senker seg og lydbildet blir roligere, er det lett bare å legge merke til fuglesang og vind i trærne. Men i gresset og buskene rundt oss holder et helt eget lydunivers på – skapt av insekter som gresshopper, sirisser og sikader. Lydene har ingenting med underholdning å gjøre: de er signaler insektene bruker til å finne make og markere revir, og de lages på tre helt forskjellige måter – med bein mot vinge, vinge mot vinge, og en vibrerende membran i bakkroppen. Her er mekanismene bak tre av naturens mest kjente insektlyder, og hva som faktisk er dokumentert om dem.
Gresshopperne: bein mot vinge
Gresshopper (Caelifera) lager lyd gjennom stridulasjon. Hos de fleste artene har hannen en rekke tapper på innsiden av bakbeinet som gnis mot en hardere kant på vingen, mens andre arter i stedet har kammer på vingene som gnis mot hverandre, ifølge Store norske leksikon. Lyden er artsspesifikk nok til at forskere kan kjenne igjen enkeltarter på sangen alene, og hannene bruker den til å tiltrekke hunner i konkurranse med naboenes triller. I Norge er det registrert 28 gresshopperarter – 25 som lever fritt i naturen og tre som er innført av mennesker, ifølge Store norske leksikon.
Sirissene: vinge mot vinge
Sirisser (Ensifera) lager lyd på en annen måte enn gresshopper. Hannen har en rad harde tenner – en «fil» – på den ene forvingen og en forsterket kant – en «skrape» – på den andre, og drar dem mot hverandre slik at begge vingene settes i svingning, ifølge Washington State University. Hunner mangler disse strukturene og kan derfor ikke synge selv. De fleste sirisser lever i tropiske og subtropiske strøk, der artsmangfoldet er størst. I Norge finnes det i praksis bare én fast art, hus-sirissen, som stort sett holder til innendørs – i bakerier, sykehus og boliger – og hannens sang kommer i tre varianter: en kallesang, en rivalsang og en parringssang, ifølge Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo. Den eneste ville sirissarten som noen gang er registrert i Skandinavia, marksirissen (Gryllus campestris), fantes bare på Bornholm i Danmark og regnes nå trolig som utdødd der, ifølge Store norske leksikon. Hos enkelte utenlandske sirisserarter henger sangtempoet sammen med temperaturen – den nordamerikanske arten Oecanthus fultoni triller raskere jo varmere det er, en sammenheng først beskrevet av fysikeren Amos Dolbear i 1897. Regelen er langt mindre pålitelig hos andre sirisser, som vanlige marksirisser, ifølge Wikipedia.
Sikadene: kraftigst av alle
Sikader lager lyd med et helt annet system enn gresshopper og sirisser. Hannen har et par tymbalorganer – ribbete membraner på oversiden av bakkroppen – som klikker innover og utover i rask rekkefølge når musklene bak dem trekker seg sammen, ifølge en studie i Journal of Experimental Biology. Det kraftige innoverklikket har en dominerende frekvens på rundt 4 kilohertz, mens det svakere klikket når membranen spretter tilbake, ligger på rundt 6 kilohertz. Bare noen få arter når virkelig ekstreme nivåer: sangen til enkelte tropiske sikader, som Cyclochila australasiae og Cicada barbara, er målt til opp mot 120 desibel, ifølge Store norske leksikon – de fleste sikadearter er langt svakere. Verdensrekorden for høyeste insektlyd overhodet innehas av den afrikanske sikaden Brevisana brevis, som ifølge Guinness World Records ble målt til 106,7 desibel på 50 centimeters avstand. Lyden lages bare av kjønnsmodne hanner – nymfene som lever under jorden i årevis, synger ikke, og tymbalorganene fungerer først etter at dyret har kommet opp og hudskiftet til et voksent individ, ifølge Colorado State University. Norge har én egen syngende sikadeart, sangsikaden (Cicadetta montana), som blir rundt 25 millimeter lang, lever i varme, lysåpne skogsområder fra Buskerud til Agder og bare synger på de aller varmeste sommerdagene, ifølge Store norske leksikon. Arten er kategorisert som sårbar på den norske rødlisten, ifølge Artsdatabanken.
Tall fra insektenes lydverden
Ingen av de tre insektgruppene bruker samme lydsystem, og tallene som er målt varierer enormt. Gresshopper og sirisser skaper lyd mekanisk ved friksjon mellom kroppsdeler, mens sikadenes tymbalorganer klikker i en frekvens på rundt 4 til 6 kilohertz per klikk, ifølge Journal of Experimental Biology. Den høyeste insektlyden som noen gang er dokumentert, tilhører den afrikanske sikaden Brevisana brevis, med 106,7 desibel målt på 50 centimeters avstand, ifølge Guinness World Records. I Norge er det registrert 28 gresshopperarter, i praksis bare én fast sirissart – hus-sirissen – og én syngende sikadeart, sangsikaden.
Derfor synger insektene
Insektlyder handler om overlevelse og reproduksjon, ikke kunst eller underholdning for sin egen skyld. Men det faktum at mennesker har funnet så mye skjønnhet og fascinasjon i disse lydene, forteller noe om oss selv – mennesker søker musikk og mening selv i de minste tingenes verden.
Lyt til naturens orkester
Lydene fra gresshopper, sirisser og sikader er ikke bakgrunnsstøy, men resultatet av tre helt forskjellige mekaniske løsninger på samme problem: hvordan et lite dyr uten stemmebånd kan lage nok lyd til å bli hørt over store avstander. Gresshopperen gnir bein mot vinge, sirissen gnir vinge mot vinge, og sikaden bøyer en membran tusenvis av ganger i sekundet. Neste gang du sitter ute en sommerkveld og hører en triller eller en sang fra gresset, er det verdt å vite at lyden trolig kommer fra en hann som prøver å bli lagt merke til av en hunn et sted i nærheten.
Emner
