Fra sommer til høst: Hvordan insektenes lyder avslører årssyklusen

Sommernattenes insekt-orkester

En varm sommerkveld i Norge kan fylles av sang fra gresshopper i graset. Lydene er ikke tilfeldig støy: det er i hovedsak hannenes signaler for å bli funnet av hunner av riktig art, og ifølge Store norske leksikon er det mulig å skille artene på sangen alene.

Det mange kaller «sirissesang», er i Norge som regel gresshopper. Ekte sirisser har knapt fotfeste her: ifølge Store norske leksikon finnes det bare én sirissart i Norge, hus-sirissen, og den eneste frittlevende sirissen i Skandinavia, marksirissen, er bare funnet på Bornholm og er trolig utryddet der.

Gresshoppenes sommersang: Fra kurtisering til konkurranse

Gresshopper, også kalt rettvinger, lager lyd ved å gni kroppsdeler mot hverandre – stridulering. Ifølge Store norske leksikon har noen arter kammer på vingene som de gnir mot hverandre, mens andre har tapper på bena som de gnir mot vingene.

Ifølge Store norske leksikon er det funnet 28 gresshopparter i Norge: 25 frittlevende og tre som er innført av mennesket. Artsdatabanken opererer med 32 registrerte arter i samme gruppe, fordi den regner sju arter som fremmede – de 25 stedegne artene er de samme i begge kilder.

Rettvinger har vanligvis kort generasjonstid, under ett år, ifølge Artsdatabanken. Det er derfor sangen hører sommeren og ettersommeren til: dyrene som synger, er årets voksne individer.

Sangtempoet kan følge temperaturen. Allerede i 1897 beskrev den amerikanske fysikeren Amos Dolbear sammenhengen mellom sirissens sangtempo og lufttemperaturen i artikkelen «The Cricket as a Thermometer», en sammenheng som senere er kjent som Dolbears lov.

Tall og trender

Ifølge Artsdatabanken er alle de 25 stedegne rettvingeartene i Norge rødlistevurdert, og fem av dem står på Rødlista 2021: én er vurdert som sterkt truet, tre som sårbare og én som nær truet.

Hvor gresshoppene lever

Rettvinger finnes i så å si alle landmiljøer i Norge, fra havnivå til høyfjellet, men det er få arter som trives høyt til fjells og langt mot nord, ifølge Artsdatabanken.

Sirissene: Én art, og den bor innendørs

Sirisser (familien Gryllidae) er nære slektninger av løvgresshoppene. De kjennes på vingene som ligger horisontalt over bakkroppen, de kraftige bakbeina og de lange haletrådene, cerci. Cirka 2500 arter er kjent i verden, men i Norge bare én, ifølge Store norske leksikon.

Den ene arten, hus-sirissen, er nattaktiv og knyttet til mennesker. Ifølge Store norske leksikon røper den seg med en klangfull, melodisk plystretone som gjentas cirka én gang i sekundet eller oftere, avhengig av temperaturen. Den slår seg av og til opp i det fri på søppeldynger, ifølge Store norske leksikon.

En høstlig «sirisskonsert» utendørs, slik man kjenner den fra Sør-Europa, er derfor ikke en del av den norske årssyklusen. Det man hører ute i Norge, er gresshopper.

Insektenes lyder som indikatorer på klima og miljøforandringer

For norske rettvinger er det ikke temperaturendring som er den dokumenterte hovedårsaken til at flere arter er blitt sjeldnere. Artsdatabanken peker på at de rødlistede artene først og fremst påvirkes av at tradisjonell slått og beiting har opphørt i artenes foretrukne naturtyper.

På lengre sikt venter Artsdatabanken generelt at et varmere klima flytter artssammensetningen mot varmere soner, men at forflytningene for mange artsgrupper går altfor langsomt til å holde tritt med klimaendringene, ifølge Artsdatabanken. Egen dokumentasjon på hvordan dette slår ut for de norske gresshoppeartene finnes ikke i disse kildene.

Lyder fra underverden

Neste gang du sitter ute en sommerkveld og hører gresshopper, er det verdt å lytte ordentlig. Hver art har sin egen sang, og sangen er hannenes måte å bli funnet på.

Gresshoppene i Norge er få i antall arter, og flere av dem er avhengige av åpne enger og beitemark. Lydene fra graset forteller derfor også noe om hvordan kulturlandskapet blir brukt.