Hardingfele: Norges nasjonalinstrument

Hardingfela – mer enn et instrument

Hardingfela er ikke bare et musikkinstrument – det er et levende symbol på norsk identitet, kultur og folkeånd. Med sin karakteristiske klang, sine vakre dekorelementer og sin unike konstruksjon med undertoner-strenger skiller hardingfela seg markant fra en vanlig fele. Instrumentet er så tett sammenvevd med norsk kultur at det i 1998 ble erklært som Norges nasjonalinstrument.

Fra bryllupsmusikk i Hardanger på 1600-tallet til konsertscener verden over i dag – hardingfelas reise gjennom norsk kulturhistorie er fascinerende. Dette er historien om instrumentet, om menneskene som spilte det, og om den musikalske tradisjonen som fremdeles lever og utvikles i dag.

Konstruksjon og det som gjør den unik

Det som umiddelbart skiller hardingfela fra en vanlig fele er tilstedeværelsen av understrenger – fire eller fem ekstra strenger som ikke berøres direkte av buen, men som vibrerer i sympati med de fire spillestrengene. Disse understrengene gir hardingfela sin karakteristiske, klingende klang med en nærmest himmelsk resonans som kan virke som om to feler spiller samtidig.

Hardingfela er også visuelt spektakulær. Instrumentets kropp, hals og stemmeskruer er rikt dekorert med innlagte perlemorsmønstre, svart tusjtegning (nåleskrift) og ofte ormeskinndekor. Lydbrettet er gjerne prydet med rosemalingsmotiver. Ingen to hardingfeler er identiske – hvert instrument er et unikt håndverksarbeid.

• 4 spillestrenger (stemt a-d-a-e fra bunn, en kvint høyere enn vanlig fele)
• 4–5 understrenger (metall, stemt i ulike skalaer avhengig av toneart)
• Flatere buekurve enn vanlig fele – muliggjør flerstemming
• Dekorert med perlemor, nåleskrift og rosemalingsmotiver
• Lydpinne og bassbar plassert annerledes enn vanlig fele
• Typisk laget av gran (bunn/lokk) og lønn (rygg/hals)

Historikk fra Hardanger til verden

De eldste kjente hardingfelene stammer fra Hardanger i Vestland fylke, og det eldste bevarte eksemplaret er datert til rundt 1651. Instrumentet var i begynnelsen primært knyttet til Hardanger og omliggende regioner på Vestlandet – derav navnet. Gjennom 1700- og 1800-tallet spredte det seg innover til Telemark og andre dalstrøk, der det ble tatt opp av lokale spillemenn og tilpasset regionale musikkstilar.

Hardingfelas kulturelle betydning nådde sitt høydepunkt på nasjonalromantikkens tid på 1800-tallet. Komponister som Ole Bull promoterte instrumentet internasjonalt, og romantikkens søken etter nasjonal identitet gjorde hardingfela til et symbol på det autentisk norske. I dag spilles hardingfele verden over – fra USA til Japan – av entusiaster som har latt seg fascinere av instrumentets unike klang.

"Når hardingfela synger, synger hele norsk natur – fjellene, fossene og den åpne himmelen."

Slåttemusikken og repertoaret

Musikken som spilles på hardingfele kalles slåttemusikk eller bygdemusikk. Slåttene er tradisjonelle melodier og komposisjoner som er overlevert muntlig fra spellemann til spellemann gjennom generasjoner. De viktigste slåttetypene er gangar (2/4-takt, brukt til gang og prosesjoner), halling (2/4-takt, for soloakrobatisk dans) og springar/pols (3/4-takt, en særegen norsk asymmetrisk vals).

Det finnes tusenvis av registrerte slåtter i Norsk folkemusikkarkiv, og mange er knyttet til spesifikke spillemenn, steder og anledninger. Spellemannsregisteret dokumenterer de viktigste tradisjonsbærerne. Stevner som Landskappleiken – Norges viktigste kappleik – holder tradisjonen levende gjennom konkurranser og fellesskap.

Dekor og håndverkstradisjon

En autentisk hardingfele er like mye et visuelt kunstverk som et musikkinstrument. Dekoreringen utføres av spesialiserte felegjørere – håndverkere som har lært kunsten gjennom mange år. Perlemorsinlagg legges inn i trevirket med håndholdte verktøy, og nåleskriften – den karakteristiske sort-hvitt tegningen – krever ekstremt stø hånd og mange års erfaring.

Det er tradisjon for at felemakerens signatur også legges inn i instrumentet, og mange eksemplarer har egennavn og historiske datoer inngravert. Å eie en signert fele fra en kjent felegjører er prestisjetungt i folkemusikkmiljøet. Sentrale felegjørere som Isak Botnen og Gunnar Røstad er høyt ansett for sin håndverk.

Å lære seg hardingfele

For de fleste er veien inn i hardingfela gjennom en vanlig feleundervisning. Mange lærere anbefaler å lære grunnteknikken på vanlig fele før man bytter til hardingfele, fordi den flatere buekurven på hardingfela gjør at man lettere spiller dobbeltstrenger – noe som kan forstyrre innlæringen av grunnleggende teknikk.

Det finnes imidlertid lærere som underviser direkte på hardingfele, og mange mener at det er best å starte der hvis målet er folkemusikk. Lokale spellemannslag, musikkskoler og kulturhus i Vest-Norge tilbyr jevnlig undervisning. Hardingfelekurser på folkehøyskoler (særlig Rauland) og sommerstevner er også utmerkede inngangsporter.

• Rauland Folkehøyskole – linje i folkemusikk og hardingfele
• Landslaget for Spelemenn – kurskalender og spillemannslag
• Norsk Folkemusikklag – ressurser og nettverk
• Hardanger Folkemuseum – historisk og praktisk informasjon
• Sommerstevner: Telemarkfestivalen, Hallingdal Kappleik

Hardingfelas fremtid

Hardingfela opplever i dag en slags renessanse. Unge musikere kombinerer tradisjonsslåtter med samtidsmusikk, jazz og elektronika, og artister som Nils Økland og Vegar Vågen har vist verden at hardingfela kan tale til nye publikum. Internasjonale folkemusikkfestivaler og norsk-amerikanske miljøer bidrar til å spre instrumentet globalt.

UNESCOs opptak av norsk slåttemusikk på sin liste over immateriell kulturarv i 2014 var en viktig anerkjennelse – ikke bare av hardingfela, men av hele den norske folkemusikktradisjonen. Med skoleprogrammer, kappleiker og et aktivt fagmiljø ser fremtiden lys ut for dette unike instrumentet.