Hardingfele: Norges nasjonalinstrument

Hardingfela – mer enn et instrument

Hardingfela er ikke bare et musikkinstrument – det er et levende symbol på norsk identitet, kultur og folkeånd. Med sin karakteristiske klang, sine vakre dekorelementer og sin unike konstruksjon med understrenger skiller hardingfela seg markant fra en vanlig fele. Instrumentet regnes som Norges nasjonalinstrument, en status det fikk gjennom nasjonalromantikkens søken etter norsk identitet på 1800-tallet.

Fra bryllupsmusikk i Hardanger på 1600-tallet til konsertscener verden over i dag – hardingfelas reise gjennom norsk kulturhistorie er fascinerende. Dette er historien om instrumentet, om menneskene som spilte det, og om den musikalske tradisjonen som fremdeles lever og utvikles i dag.

Konstruksjon og det som gjør den unik

Det som umiddelbart skiller hardingfela fra en vanlig fele er tilstedeværelsen av understrenger – historisk mellom to og seks, i dag som oftest fire eller fem ekstra strenger som ikke berøres direkte av buen, men som vibrerer i sympati med de fire spillestrengene. Disse understrengene gir hardingfela sin karakteristiske, klingende klang med en nærmest himmelsk resonans som kan virke som om to feler spiller samtidig. Broen på hardingfela er høyere og bredere enn på en vanlig fele, slik at strengene ligger lavere og tettere og det blir lettere å spille dobbeltstrenger, ifølge Wikipedias artikkel om instrumentet.

Hardingfela er også visuelt spektakulær. Instrumentets kropp, hals og stemmeskruer er rikt dekorert med innlagte perlemorsmønstre, svart tusjtegning (nåleskrift) og ofte ormeskinndekor. Lydbrettet er gjerne prydet med rosemalingsmotiver. Ingen to hardingfeler er identiske – hvert instrument er et unikt håndverksarbeid.

• 4 spillestrenger, ofte stemt a-d1-a1-e2 – opptil en liten ters høyere enn en vanlig fele
• 4–5 understrenger (metall, stemt i ulike skalaer avhengig av toneart)
• Rikt dekorert med perlemor, nåleskrift og rosemalingsmotiver
• Lokket skåret ut av gran, bunn og sarger som oftest av lønn, ifølge felemakeriet ved Ole Bull Akademiet

Historikk fra Hardanger til verden

De eldste kjente hardingfelene stammer fra Hardanger i Vestland fylke, og det eldste bevarte eksemplaret, Jaastadfela, er ifølge en signert lapp inni instrumentet laget i 1651 av Ole Jonsen Jaastad. Dateringen er omdiskutert blant forskere, blant annet fordi den neste sikkert daterte hardingfela først er kjent fra 1700-tallet, se Wikipedias gjennomgang av Jaastadfela. Instrumentet var i begynnelsen primært knyttet til Hardanger og omliggende regioner på Vestlandet – derav navnet. Gjennom 1700- og 1800-tallet spredte det seg innover til Telemark og andre dalstrøk, der det ble tatt opp av lokale spillemenn og tilpasset regionale musikkstilar.

Hardingfelas kulturelle betydning nådde sitt høydepunkt på nasjonalromantikkens tid på 1800-tallet. Ole Bulls møte med spelemannen Torgeir Augundsson, kjent som Myllarguten, fikk stor betydning for norsk musikk og bidro til å løfte hardingfela og folkemusikktradisjonen fram i offentligheten. I dag spilles hardingfele verden over – fra USA til Japan – av entusiaster som har latt seg fascinere av instrumentets unike klang.

Slåttemusikken og repertoaret

Musikken som spilles på hardingfele kalles slåttemusikk eller bygdemusikk. Slåttene er tradisjonelle melodier og komposisjoner som er overlevert muntlig fra spellemann til spellemann gjennom generasjoner. De viktigste slåttetypene er gangar (2/4-takt, brukt til gang og prosesjoner), halling (2/4-takt, for soloakrobatisk dans) og springar/pols (3/4-takt, en særegen norsk asymmetrisk vals).

Rundt 1000 slåtter for hardingfele er registrert og nedtegnet, flest fra Telemark med om lag 400 kjente slåtter. Musikere som Carl Schart, Arne Bjørndal, Eivind Groven og Sven Nyhus har gjort viktig arbeid med å skrive ned slåttene, og Edvard Grieg noterte selv 17 slåtter etter spellemannen Knut Dale sammen med Johan Halvorsen. Stevner som Landskappleiken – Norges viktigste kappleik i folkemusikk og folkedans, arrangert av FolkOrg – holder tradisjonen levende gjennom konkurranser og fellesskap.

Dekor og håndverkstradisjon

En autentisk hardingfele er like mye et visuelt kunstverk som et musikkinstrument. Dekoreringen utføres av spesialiserte felegjørere – håndverkere som har lært kunsten gjennom mange år. Perlemorsinlagg legges inn i trevirket med håndholdte verktøy, og nåleskriften – den karakteristiske sort-hvitt tegningen – krever ekstremt stø hånd og mange års erfaring.

Det er tradisjon for at felemakerens signatur også legges inn i instrumentet, og mange eksemplarer har egennavn og historiske datoer inngravert. Å eie en signert fele fra en kjent felegjører er prestisjetungt i folkemusikkmiljøet. Sentrale felemakere som Isak Nilsen Botnen, som bygde hardingfeler fra slutten av 1600-tallet til midten av 1700-tallet, og Gunnar Røstad (1874–1947), regnet som en av de fremste felemakerne på 1900-tallet, er høyt ansett for sitt håndverk.

Å lære seg hardingfele

For de fleste er veien inn i hardingfela gjennom en vanlig feleundervisning. Mange lærere anbefaler å lære grunnteknikken på vanlig fele før man bytter til hardingfele, fordi den brede broen på hardingfela gjør at man lettere spiller dobbeltstrenger – noe som kan forstyrre innlæringen av grunnleggende teknikk.

Det finnes imidlertid lærere som underviser direkte på hardingfele, og mange mener at det er best å starte der hvis målet er folkemusikk. Lokale spellemannslag under FolkOrg, musikkskoler og kulturhus i Vest-Norge tilbyr jevnlig undervisning. Årsstudium og bachelor i folkemusikk ved Campus Rauland (USN) og sommerstevner er også gode inngangsporter.

• Campus Rauland (USN) – årsstudium og bachelor i folkemusikk
• FolkOrg – kurskalender og spillemannslag
• Norsk Folkemusikklag – ressurser og nettverk
• Hardanger Folkemuseum – historisk og praktisk informasjon
• Sommerstevner: Telemarkfestivalen, Hallingdal Kappleik

Hardingfelas fremtid

Hardingfela opplever i dag en slags renessanse. Unge musikere kombinerer tradisjonsslåtter med samtidsmusikk, jazz og improvisasjon, og musikere som Nils Økland og Vegar Vårdal har vist at hardingfela kan tale til nye publikum. Internasjonale folkemusikkfestivaler og norsk-amerikanske miljøer bidrar til å spre instrumentet globalt.

UNESCOs oppføring i 2019 av tradisjonell musikk- og dansepraksis i Setesdal, der hardingfele og stevjing står sentralt, på listen over immateriell kulturarv var en viktig anerkjennelse av den norske folkemusikktradisjonen. Med skoleprogrammer, kappleiker og et aktivt fagmiljø ser fremtiden lys ut for dette unike instrumentet.