Hel vs Hades — gudinnen og guden under jorden

To verden — to guddommer av døden

I de kolde fjellene og dyrene Skandinavia hersket Hel, en fryktinngytende gudinne som stod over Niflheim og Muspelheim — de kolde og varme deler av dødeland. Samtidig, i Middelhavet, hersket Hades — en mer byråkratisk og «ordnet» gud — over Hades' Underverden, en sofistikert borgundergrunn med domstolar, møte-steder og en organisert samfunnsstruktur. Begge var mektige, begge var fryktfulle, men deres domener var oppbygd på helt ulike måter.

Hel og Hades er kanskje det beste eksempelet på hvordan to kulturer — den nordiske og den greske — så verden på helt ulike måter, selv når de møtte samme tema: døden. Hvor Hades var «ordnet», var Hel «kaotisk». Hvor Hades var «verdslig», var Hel «spirituell». Begge var viktige på sitt eget språk, men de fortalte helt ulike historier om det som skjer når vi dør.

I denne artikkelen sammenligner vi disse to mytologiske figurer punkt for punkt. Jeg spør: hvem er mer skummel? Hvem behandler sin innbyggere bedre? Og hva sier disse mytologiene om hvordan de to kulturene tenkte på døden?

Hel — halvt levende, halvt død

Hel var datter av Loki (trickster-guden) og jøtnen Angrboda. Hun var ikke født som ren gudinne, men som en halvt-levende, halvt-død figur: Hennes venstre side var vakker og levende, mens høyre side var lik et lik — blå, kald og forfallende. Hennes navn var også hennes domene: Hel (eller Helheim) var en stort riket under jorden der de fleste nordiske mennesker endte opp etter døden.

Hel var strengt tatt ikke «ond» eller «god» — hun var nøytral. Hun stod over både de gode og onde døde, både krigerene som døde i kamp og farmerne som døde av sykdom. Hennes hjem var Niflheim, det kaldeste stedet i hele kosmosem. Det var ingen straff der, men heller ingen belønning — bare en rolig eksistens i kulden og mørkeheten. Det var som en «grå» etterlivs-opplevelse.

Nordmennene hadde stor respekt for Hel, men de fryktet henne også fordi hun var så uforutsigbar. Når du dødde av sykdom, kom Hel (eller hennas underverk) og tok deg. Når du druknet, kom Hun. Hennes avgjørelser var uten appell — og ingen menneske kunne forhandle med Hel som de kunne forhandle med andre guder. Hun forble for alltid «selvsentrert» og utilgjengelig.

Hades — den akseptable dødsguden

Hades var sønn av Kronos og Rhea — guder fra det «olympiske» hierarkiet. I motsetning til Hel var Hades ikke født fra kaos eller tricksters, men fra det organiserte «gudesamfunnet». Han ble gitt domenet over døderiket som en del av en politisk avtale mellom godsbrødrene Zeus, Poseidon og ham selv: Zeus tok himmelen, Poseidon tok havet, og Hades fikk underverden.

Hades' rike var faktisk ganske sofistikert. Det hadde flere deler: Elysium (paradiset for de gode), Tartarus (helvetet for de onde), Asphodel Meadows (for de «gjennomsnittlige»), og Limbo for uskyldige barn. Der var også Charon, en båtmann som transporterte sjeler over Styx-elven. Det hele hadde en byråkratisk oppbygning som Aten som ville erkjenne seg igjen i moderne kommunal-administrasjon.

Hades var heller ikke naturligvis skummel. Han var forretningsmessig og kalkulert. Da Persephone ble kidnappet av ham (eller «lokket» av ham, avhengig av versjon), kunne hennes moder Demeter reforhandle med Zeus. Resultatet ble en kompromiss: Persephone skulle tilbringe halve året i Hades' rike og halve året på overflaten. Hades akseptert dette. Han var faktisk ganske ordentlig under hans stivhet.

Tall og trender

Både Hel og Hades har levd i menneskers fantasi i over 3000 år, og begge er fortsatt sentrale i moderne pop-kultur, fra video-spill til TV-serier.

Hvem er skummelere? Og hvem er rettferdigere?

La meg være direkte: Hel virker skummelere. Hennes halvt-ødelagte utseende, hennes tilstedeværelse som både levende og død, og hennes uforutsigbarhet gjør henne til en mer «primordial» og fryktelig figur. Hades er skummel på en mer «administrativ» måte — han er mer kald og fjern enn faktisk skremmende. Du ville ikke ville ha med Hel i mørket, men du ville kanskje kunne «handle» med Hades over middag.

Men når det gjelder rettferdighet, er Hades faktisk bedre. Hades har et system for å behandle sjeler basert på hvordan de levde. De gode går til Elysium, de onde går til Tartarus. Det er rettferdig (ifølge greske verdier). Hel derimot — hun behandler alle like. Ingen belønninger, ingen straffer. Alle får det samme grå etterlivs. Fra et moderne perspektiv virker Hels system rettferdig (alle får samme behandling), men fra den antikke greske perspektiven virket Hades mer rettferdig (du får hva du fortjener).

Så svaret er: Hel er skummelere, men Hades er kanskje mer rettferdig. Og begge tankeganger gjenspeiler deres kulturer: Nordmennene så døden som noe kald og nøytral, hvor alle endte opp samme sted. Grekerne så døden som noe hvor du ble «dømt» basert på dine handlinger. Begge er måter å håndtere det uunngåelige på.

To myter, et univers

Hel og Hades forteller oss at hver kultur har sine egne måter å forholde seg til døden på. Nordmennene sa «døden er kald, nøytral og for alle». Grekerne sa «døden er organisert, og du får hva du fortjener». Begge svarene er gyldig — og begge er fremdeles med oss i dag, i hvordan vi tenker på etterliv og judgment dag.

"Mytologien er ikke bare historier om guder og monstere. Det er kulturenes måte å processe frykt, håp og eksistensielle spørsmål på. Hel og Hades er begge svar på spørsmålet: 'Hva skjer når vi dør?'"