Fra Eddas vinterkalde fjell til Olympens solvarme tempel: en sammenligning av norrøne og greske heltesagaer, og hvordan disse figurene har formet vestlig kultur og idealer om ære og skjebne.
Innhold i artikkelen (5)
To verdener av makt og skjebne
I den iskalde nord fortalte norrøne folk om guder som kunne dø i kamp. Ved verdens undergang, ragnarok, kjemper både guder og mennesker mot jotner og andre makter, og mange av gudene faller – deretter stiger en ny, grønn jord opp av havet, ifølge Store norske leksikon om norrøn mytologi. I det varme Middelhavet fortalte grekerne om mennesker som kunne heves til gudenes nivå: Herakles fullførte tolv nesten umulige oppgaver og ble til slutt tatt opp blant gudene på Olympen, ifølge samme leksikon. To mytologier, to svært ulike forestillinger om forholdet mellom mennesker, guder og skjebne. Heltene i norrøne sagaer, som Sigurd Fåvnesbane, er ofte alt formet fra starten – krigere bundet av ætt og hevn. De greske heltene, som Herakles og Akilles, er mennesker som utvikler seg gjennom sin reise, ofte satt på prøve og straffet for sin hybris. Disse historiene var ikke bare underholdning – de formidlet idealer om ære, verdighet og hva som gjorde en person verdt å huske.
Helten som er ferdig formet, og helten som blir til
Sigurd Fåvnesbane var ikke et barn som gradvis fant sin vei: han hevnet sin far ved å drepe dragen Fåvne og vant enorme rikdommer, og ble deretter lovet bort til Brynhild – en skjebne fortalt i Volsungasaga og Edda-diktene, ifølge Store norske leksikon. Herakles måtte derimot gjennom en lengre utviklingsreise: som straff for udåder ble han pålagt tolv nesten umulige oppgaver for kong Eurystheus, og løste dem alle gjennom list og styrke, ifølge Store norske leksikon. Da han hadde fullført den tolvte oppgaven, skal Zevs ifølge myten ha gjort ham udødelig, og han ble tatt opp blant gudene på Olympen. Akilles, hovedpersonen i Homers Iliaden, står overfor et annet slags valg: ifølge diktet forteller moren Thetis ham at han har to mulige skjebner – å bli ved Troja og falle i kamp med et ry som aldri dør, eller å dra hjem og leve lenge, men bli glemt (Iliaden, niende sang, oversatt av A.T. Murray, Perseus Digital Library). Et slikt eksplisitt valg mellom ry og et langt liv finnes ikke på samme måte i de norrøne sagaene, der heltenes vei oftere er lagt før historien i det hele tatt begynner.
Verdier som styrte handlinger
Ære og ettermæle sto sentralt i norrøn tenkning. En kjent strofe i Håvamål lyder: «Fe døyr, frendar døyr, ein sjølv døyr på same vis. Men eg veit om noko som aldri døyr: domen over den daude» (Håvamål, Store norske leksikon) – altså at eiendom, slekt og en selv forgår, men ettermælet, dommen som blir felt over den døde, aldri dør. Den samme holdningen kommer til syne ved ragnarok, der guder og mennesker ifølge sagnene kjemper videre selv når de vet kampen er tapt (snl.no om norrøn mytologi). Gresk mytologi har et beslektet begrep for ettermæle: kleos, ryktet en kriger vinner gjennom store bragder – det er nettopp kleos Akilles veier mot et langt, glemt liv i Iliaden. Der norrøn mytologi lar selv gudene ligge under skjebnen ved ragnarok, har gresk mytologi et eget begrep for en tilsvarende skjebnemakt: moira, personifisert som gudinnene Moirene, som selv Zevs skal ha måttet bøye seg for, ifølge myten (snl.no om moirene). Begge kulturer knytter dermed et menneskes verdi til hvordan det blir husket, men de norrøne kildene later til å legge mer vekt på slektens og ættens ære, mens de greske i sterkere grad fremhever individets egen bragd.
Fra gamle historier til moderne verden
Begge mytologiene blir fremdeles referert til i akademisk sammenheng og i populærkultur, men slike referanser lar seg sjelden tallfeste presist, så upresise tall om «interesse på internett» er ikke tatt med her. Det som lar seg dokumentere, er selve fortellingene: Herakles' vei fra straffet synder til udødelig gud på Olympen, og ragnarok, der selv gudene ikke er unntatt fra undergang og død (snl.no; snl.no). Den ene mytologien fremstiller skjebnen som noe man møter med verdighet; den andre åpner i større grad for at et menneske selv kan forme sitt ettermæle gjennom store gjerninger, slik Akilles gjør i sitt valg i Iliaden.
Samme ånd, ulike språk
Til syvende og sist ligger det en felles kjerne i begge mytologiene: forsøket på å gi mening til styrke, ære og det å være menneske. Den norrøne tradisjonen ber om å møte en fastsatt skjebne med verdighet, mens den greske i sterkere grad åpner for at mennesket selv kan forme sitt ettermæle gjennom store gjerninger – slik Akilles velger mellom et langt, glemt liv og en kort, udødelig heltebragd.
Emner
