En regional oversikt over afrikansk mytologi: egyptiske guder som Ra, Osiris og Isis, Yoruba-folkets orisha-tradisjon og Ifá-systemet, og Zulu-folkets skapelsesfortelling om Unkulunkulu.
Innhold i artikkelen (7)
En kontinent av mange mytologier
Afrika er verdens nest største kontinent, med over 50 land og tusenvis av folkegrupper – og dermed et mangfold av myter, sagn og skapelsesfortellinger som ikke lar seg samle under én overskrift. Denne artikkelen ser nærmere på noen kjente eksempler fra ulike deler av kontinentet: egyptisk mytologi i nord, Yoruba-folkets orisha-tradisjon og Akan-folkets Anansi-fortellinger i vest, og Zulu-folkets skapelsesfortelling i sør.
Dette er ikke et forsøk på å oppsummere «afrikansk mytologi» som én samlet tradisjon. De nevnte folkegruppene har egne, distinkte trosforestillinger, og flere av tradisjonene lever fortsatt som del av religiøs praksis i dag – ikke bare som historie.
Vest-Afrika: Yoruba-folkets orisha-tradisjon
Yoruba-folket, med kjerneområde i sørvestlige Nigeria og deler av Benin, har en av Vest-Afrikas mest omfattende mytologiske tradisjoner. Øverst troner Olodumare (også kalt Olorun), en fjern og allmektig skaperkraft som verken er mann eller kvinne, og som ifølge World History Encyclopedia ikke selv mottar ofringer eller bønn – det gjør derimot de mange orishaene som fungerer som mellomledd mellom mennesker og Olodumare.
Blant de mest kjente orishaene er Ogun, knyttet til jern, krig og smedhåndverk, og Shango, torden- og lynguden som ifølge tradisjonen var en tidligere hersker (alaafin) av Oyo-riket før han ble opphøyet til guddom etter sin død, ifølge World History Encyclopedia.
Yoruba-folkets spådomssystem Ifá, der en babalawo-prest tolker et korpus av 256 verselinjer (odù) ved hjelp av palmenøtter eller en spåkjede, ble ført opp på UNESCOs liste over menneskehetens immaterielle kulturarv i 2008, etter først å ha blitt utropt som et mesterverk av muntlig arv i 2005. Systemet praktiseres fortsatt blant Yoruba-samfunn og i den afrikanske diasporaen i Amerika og Karibia.
Vest-Afrika: Anansi-edderkoppen
En annen vestafrikansk tradisjon er fortellingene om Anansi hos Akan-folket i Ghana – historier om en listig edderkopp som klarer seg gjennom kløkt fremfor styrke. Fortellingene fulgte med i den transatlantiske slavehandelen og lever videre i karibisk folklore. En grundigere gjennomgang av Anansi og andre muntlige tradisjoner finnes i Afrikanske sagn og urfolks mytologi.
Nord-Afrika: Egyptisk mytologi
Oldtidens Egypt hadde et omfattende gudepanteon. Solguden Ra var en av de mest sentrale skikkelsene fra Det gamle rikets tid, rundt 2590 fvt., og fremover, ifølge Store norske leksikon. Ra ble forbundet med en daglig syklus der han ble født på østhimmelen om morgenen, seilte over himmelen i sin solbåt, og reiste gjennom underverdenen om natten – der han måtte kjempe mot slangen Apofis – før han sto opp igjen neste morgen. Hans hovedkultsted lå i Heliopolis, nord for Kairo.
Osiris, sønn av jordguden Geb og himmelgudinnen Nut, regnes som en av oldtidsegyptens viktigste guder. Ifølge Store norske leksikon ble han drept av sin bror Set, som ønsket tronen selv. Hans søster og hustru Isis samlet delene av kroppen hans og vekket ham til live igjen med hjelp fra søsteren Nephthys og guden Anubis. Osiris ble dermed guden for det som dør og gjenoppstår, og styrte dødsriket. Isis selv var gudinne for kvinnelig visdom og magi – ifølge en myte skaffet hun seg makt ved å lure solguden Ra til å avsløre sitt sanne navn, ifølge Store norske leksikon.
Osiris-kulten er første gang omtalt i pyramidetekstene, rundt 2300 fvt., og var i aktiv bruk helt til 300-tallet evt. – i overkant av 2500 år. Enhver avdød egypter som hadde fått korrekt gravferd, fikk tittelen «Osiris» foran navnet sitt, ifølge Store norske leksikon.
Sørlige Afrika: Zulu-folkets skapelsesfortelling
Begrepet «bantu» viser til flere hundre beslektede folkegrupper i Afrika sør for Sahara som snakker bantuspråk – en språklig, ikke religiøs, fellesbetegnelse. Bantuspråkene dominerer i store deler av Sentral-, Øst- og Sør-Afrika, ifølge Store norske leksikon. De ulike folkegruppene har egne, atskilte religiøse tradisjoner – det finnes ingen felles «bantu-mytologi».
Blant Zulu-folket i det sørlige Afrika finnes en skapelsesfortelling om Unkulunkulu («den gamle, gamle»), som ifølge tradisjonen brøt fram fra en sivstilk og skapte menneskeheten og samfunnsinstitusjoner som ekteskap og høvdingdømme. Unkulunkulu regnes strengt tatt ikke som en guddom, men som det første mennesket eller stamfaren – Zulu-folkets gudepanteon var tradisjonelt svakt utviklet, og forestillingen om Unkulunkulu fungerte mer som en forklaring på samfunnsordenen enn som gjenstand for tilbedelse, ifølge Encyclopedia.com.
Hvorfor det betyr noe i dag
Disse fortellingene er verdt å kjenne fordi de er del av levende religiøse og kulturelle tradisjoner for millioner av mennesker i dag – ikke bare historiske kuriositeter. Ifá-systemet praktiseres fortsatt blant Yoruba-samfunn, og muntlige tradisjoner som Zulu-folkets skapelsesfortellinger står i fare for å svekkes i møte med urbanisering og religiøs endring.
Samtidig er de en påminnelse om at «afrikansk mytologi» ikke er én ting. Kontinentet har over 50 land og tusenvis av folkegrupper, hver med egne fortellinger, guder og skapelsesmyter. Å behandle dem som én samlet tradisjon usynliggjør nettopp det mangfoldet som gjør dem interessante.
Å lære mer
Et sted å starte er primærkildene selv: UNESCOs beskrivelse av Ifá-tradisjonen, eller oppslagsverk som Store norske leksikon for egyptisk mytologi. Den nigerianske forfatteren Chinua Achebes roman «Things Fall Apart» skildrer også Igbo-samfunnet og dets tradisjonelle trosverden, satt opp mot kolonitidens innvirkning.
Emner
