Anansi-historiene fra akanfolket i Ghana, maasaifolkets skapelsesfortelling om guden Engai, og hvordan griotene i Vest-Afrika holder muntlige tradisjoner i live i dag.
Innhold i artikkelen (6)
Historier fra kontinentets hjerte
Afrika består av tusenvis av folkegrupper, hver med sine egne muntlige tradisjoner og sin egen forståelse av verden. Historier ble ført videre fra generasjon til generasjon lenge før de ble skrevet ned – rundt bålet, under markarbeid og på vandring gjennom savannene.
To eksempler er trickster-historiene om edderkoppen Anansi hos akanfolket i Vest-Afrika og skapelsesfortellingen om guden Engai hos maasaifolket i Øst-Afrika. Begge tradisjonene handler like mye om etikk og fellesskap som om overnaturlige hendelser.
Anansi: Den listige edderkoppen
Blant akanfolket i det som i dag er Ghana – inkludert undergruppen ashanti – fortelles historiene om Anansi, en trickster som oftest opptrer som edderkopp. Navnet kommer fra ordet for «edderkopp» på akan-språket twi. Anansi er listig, selvsentrert og underholdende, og figuren brukes til å lære bort visdom og samfunnsnormer gjennom overraskende vendinger, ifølge encyclopedia.com.
Da mennesker fra Vest-Afrika ble bortført og fraktet over Atlanterhavet under den transatlantiske slavehandelen, fulgte Anansi-historiene med. I Karibia, Sør-Amerika og Nord-Amerika levde fortellingene videre og fikk nye lokale drag – i afroamerikansk folklore er figuren også kjent som «Aunt Nancy» eller «Miss Nancy», ifølge encyclopedia.com.
Maasai og skaperguden Engai
Maasaifolket teller om lag én million mennesker og lever i savanneområdene øst for Victoriasjøen i Kenya og i det nordlige Tanzania, ifølge Store norske leksikon. Tradisjonelt har de livnært seg som kvegnomader, og buskapen har vært selve grunnlaget for både mat og økonomi.
I maasai-tradisjonen omtales skaperguden som Engai, også skrevet Enkai eller Ngai. Guddommen tillegges gjerne to sider: en mørk og fredelig side (Engai Narok) og en rød, vredere side (Engai Nanyokie), og navnet er nært knyttet til regn, ifølge Wikipedia.
Samfunnet er tradisjonelt bygget opp i aldersklasser: gutter oppnår krigerstatus (moran) etter omskjæring i tenårene, går videre til «eldre krigere» i tjueårene, og de øverste rangeres som eldste med politisk myndighet i lokalsamfunnet, ifølge Store norske leksikon.
Griotene: bærere av muntlig historie
Griotene – kalt jeli eller jaliw i mandingokulturen i Vest-Afrika – har i århundrer vært bærere av muntlig historie, slektshistorie og lovsang. Et kjent eksempel er «Kulturrommet rundt Sosso-Bala» i Guinea, en tradisjon knyttet til et bestemt balafon-instrument som etter sigende har vært i bruk siden 1200-tallet. UNESCO utropte den først til et mesterverk i menneskehetens muntlige og immaterielle kulturarv i 2001, og førte den i 2008 opp på organisasjonens representative liste over immateriell kulturarv, ifølge UNESCO.
Hvordan bevare denne kulturarven
Muntlige tradisjoner som disse står i dag under press fra urbanisering og språktap. Når unge mennesker flytter til byer, mister mange kontakten med de muntlige overleveringene som har båret mytologien videre, og enkelte av språkene fortellingene er knyttet til, er i tilbakegang.
Dokumentasjon, undervisning i skolen og digital formidling er blant tiltakene som brukes for å holde tradisjonene levende. UNESCOs anerkjennelse av tradisjoner som Sosso-Bala er ett eksempel på hvordan enkeltinstrumenter og -fortellinger kan løftes fram som del av en bredere innsats for å bevare muntlig kulturarv, ifølge UNESCO.
Legender som former mennesker
Afrikansk og urfolks mytologi er langt mer enn gamle historier.
Emner
