Fire underverdener i verdensmytologien

Døden som underverden — kulturenes fantasi om døden

Hver kultur tegner kartet over døden på sitt eget språk. For noen er underverdenen en fryktelig fengsel; for andre er det en fortsettelse av livet. Men det felles trekk er: det finnes en plass hvor de døde går, og mennesket lever i frykt eller håp for hva som skjer der.

Artikkelen presenterer fire underverdener fra ulike kulturer — gresk, hebraisk, japansk og aztekisk — for å vise hvordan mennesket, uansett hvor eller når, har forestilt seg dødens hjemland.

1. Hades — Den greske underverdenen av orden og mørke

Hades er ikke helvete, men det er ikke paradis heller. Det er et organisert rike av mørke og mangel. Under regjeringa av Hades og Persefone møter alle døde på stedet. Hades tar imot alle, og ingen får forlate de dødes rike.

Det mest skremmende ved Hades er ikke torturen — det er monotoniet. For å komme dit, trenger de døde hjelp: guden Hermes viser veien, fergemannen Kharon frakter dem over elven Styx, og Kerberos vokter porten med sine tre hoder. Hades er byråkrati med knekende hånd: reglene er absolutte, og det finnes ingen unnskyldninger.

2. Sheol — Den hebraiske underverdenen av glemsel

Sheol er en betegnelse for dødsriket i Det gamle testamentet og Tanakh. Alle døde havner i Sheol etter døden, uavhengig av sosial status eller tidligere livsførsel. Der fører de døde en skyggetilværelse i støvete omgivelser for alltid.

Sheol beskrives som et mørkt dødsrike under jorden. I motsetning til Gehenna var det ingen forestilling om at de døde ble straffet i Sheol. Likevel er det ikke uvanlig å finne bruksgjenstander i graver fra Det gamle Israel, noe som kan tyde på at mange trodde at de døde kunne få bruk for slike gjenstander i Sheol.

3. Jigoku — Japansk helvete

Jigoku er et japansk begrep som brukes om helvete. I japansk tradisjon finnes det forestillinger om straff og lidelse etter døden, men beskrivelsene varierer.

Forestillingen om Jigoku har inspirert mange filmer og serier, uten at det finnes én enhetlig mytologisk framstilling.

4. Mictlan — Den aztekiske underverdenen av ni nivåer

Mictlan er underverdenen i aztekisk mytologi, som ifølge Wikipedia består av ni nivåer og en fire år lang reise der de døde får hjelp av Xolotl og må passere utfordringer som fjell som støter sammen, vind med kniver som skraper kjøttet, og en blodig elv med jaguare og slanger, og som styres av Mictlantecuhtli og Mictecacihuatl.

Eldre myter om underverdenen

Også i sumerisk mytologi finnes det fortellinger om underverdenen. I myten «Inannas nedstigning til underverdenen» drar gudinnen Inanna ned for å møte sin søster Ereshkigal, dødsrikets herskerinne.

Hva som forbinder disse underverdenene

Mørke. Vann som må krysses. Noen form for reise eller ritual som må fullføres. Og — viktigst av alt — ingen vei tilbake. Når man først er død, er man død. Ingen ettergivelse, ingen unnskyldninger, ingen anker. Det er kanskje det som gjør disse mytene så kraftige: de var ikke håp om eventyr, men advarsler om endelse.

Når mennesket tegner mørket, tegner det seg selv

Hver underverden forteller noe om kulturen som skapte den. Hades speiler gresk ordenstankegang, Sheol hebraisk melankoli, Jigoku japansk presisjon og Mictlan aztekisk minnekultur. Mytene handler ikke bare om døden, men om hvordan mennesket forstår orden, straff, betydning og glemmelse.

Fortsatt henter forfattere og filmskapere inspirasjon fra gamle underverdensmyter. Helvete er ikke oppfunnet, men huskes.